Bussjåfører.

I dag kom jeg i klammeri med en bussjåfør. Hvis sant skal sies, så var jeg noe sur på grunn av dårlig søvn og dårlig vær, så det var kanskje ikke tilfeldig at dette hendte da. Men det var med all berettigelse at jeg gav denne bussjåføren en kraftig reprimande.

Jeg stod og ventet på bussen. Den er en av disse som man fritt kan gå inn på uten å fremvise billett. Bussen kom, men bare den fremste døren ble åpnet. Jeg gikk frem og steg på, og ble møtt av en av de mest ufine bussjåfører som jeg har sett. En grovskåren mann med rynkete ansikt og uflidd hår. Jeg gikk rett forbi uten å vise billett.

- «Høi!»
- «Hva?»
- «Få se billetten!»
- «Man behøver da ikke å vise billett før klokken nitten?»

Jeg oppfattet ikke riktig hva han svarte; hans utydelige tale var ikke til å forstå. Han mumlet noe om at han gjennomførte kontroll. Jeg vet ikke hvorvidt han har myndighet til å kontrollere på slikt vis, eller hvorvidt dette var en instruks fra høyere hold eller noe som han gjorde etter eget forgodtbefinnende. Uansett var han frekk og ufin. Men da han formelig rev billetten ut av hånden min, fikk jeg mer enn nok.

- «Hva er det De tillater Dem?»
- «Første juni,» leser han høyt fra kortet. Han tar seg god tid, betrakter kortet med et hovent blikk, og gir det tilbake — en arrogant demonstrasjon som provoserer meg kraftig.
- «Hva er dette for en oppførsel?» spør jeg.

Han begynte å hisse seg opp, og det var umulig å feste øynene på ham eller oppfatte hva han sa. En så ubehersket oppførsel har jeg sjelden bevitnet; det var som om alle tøyler røk. Han var mer uorganisert enn et gateopprør på Haiti. Det ble visst for meget for ham å forholde seg til flere ting samtidig.

Dessuten ble jeg oppmerksom på at det dannet seg en kø, så jeg avsluttet ordskiftet midlertidig med følgende ord:

- «For en elendig kundebehandling!»

Jeg satte meg ned lengre bak i bussen. Men da bussen var kommet til veis ende, gikk jeg frem igjen:

- «Jeg vil gjerne ha Deres ansattnummer.»
- «Hæ?»
- «Deres ansattnummer, takk.» - «Jeg tolererer ikke slike frekkheter.»
- «Pell deg ut!» brøler han.

Her fant jeg det best å stige av; man vet aldri hva slike primitive mennesker er i stand til. Hva om han for eksempel hadde smelt igjen døren og kjørt meg til Grorud? Når det gjelder slike mennesker, er intet umulig. Men krangelen fortsatte:

- «Tror De virkelig at De slipper unna?» spør jeg med et hånlig smil.

Jeg husker ikke så meget av hva han sa; det var bare innholdsløs brøling og banning. Så sa han, ordfattig og ubegavet som han var:

- «Begynn å oppføre deg som folk!»

Noe så usigelig latterlig. Jeg trodde at det var en spøk, men han var faktisk oppriktig. Akk, for en snever forstand, og for en mangel på sikt og selvinnsikt. Hva røper vel ikke en slik uttalelse om denne enfoldige underklassemannens tanke og sinn? Det å si noe slikt til en dannet og ham overlegent person faller ikke bare på sin egen urimelighet — det vitner også om hvilke begrensede forestillinger han har.

Jeg var ikke sen med å replisere:

- «Simple arbeider!» - «Udannede pøbel!»

Ordskiftet ble brått avsluttet av at han startet bussen og kjørte videre i full fart — allerede før døren var lukket. Han gikk antagelig tom for ord, den plebeieren. Det gikk tydeligvis på æren løs å bli overhøvlet av en som var meget yngre enn ham.

Jeg finner megen glede i å påtale bussjåfører, og i særdeleshet elsker jeg å gjøre det følgende: Likeledes som det er beskrevet ovenfor, pleier jeg, når urett begåes mot meg, med morsk og myndig stemme avkreve ansattnummer, og på skarpeste vis si at dette vil få etterspill. Jeg nyter å gi dem frykt og etterlate dem redsel; tanken — og ikke minst uvissheten — om at man kan få en klage hengende over seg, kan være tyngende. De fortjener det. Dessuten er det bare på denne måten at disse dyreaktige menneskene lærer; det er som å oppdra en hund — ikke ord, men bare handling hjelper.

Jeg har gjort dette ved flere anledninger; det begynner nesten å bli en vane. Jeg har truet dem med klager, jeg har skjelt dem ut for fullsatt buss. Jeg har fått dem til å skjelve, jeg har fått dem til å frese og fråde. Disse forbannede bussjåførene.

Dette er dog ikke blott til fornøyelse; dette er en dyd av nødvendighet. Det gjelder å sette dem — arbeidere, bønder og annet pakk — tilbørlig på plass. Folk som ikke kjenner sin plass i samfunnet, skal man ikke ta så lett på. Denne bussjåføren — herre i egen buss — er aldeles intet unntak. Det var simpelthen min borgerplikt å irettesette denne uoppdragne og umodne mannen.

Klage er selvfølgelig skrevet og avsendt.