Folkelig føde.

Jeg kan kjenne at fortvilelsen og håpløsheten over samfunnets tilstand og utvikling vokser i meg, når jeg leser om det brede lag og dets foretagender. I dag var en "restaurantanmeldelse" å lese på Aftens nettsider. Den lite innbydende overskriften lød som følger: «Sonny's Kebab: Namnam på St. Olavs plass.» Allerede her ser man hvor dette bærer hen.

Artikkelen oppfyller de løfter som overskriften gav — artikkelen er gjennomgående motbydelig. I de innledende avsnitt får man et utdrag fra de sene timer en lørdags natt på byen:

««Jeg hadde ei venninne (elskerinne, min anm.) som bodde like oppi gata, så her har jeg spist nattmat mang en gang.» Breial er rent nostalgisk i det lille lokalet. - «Hvis babben (kebaben, min anm.) er like bra som da, har vi noe godt i vente.»

Brisen vil helst ha kylling-kebab, og tar en medium størrelse, i pita. Men angrer da en bak i køen (for det er nesten alltid folk her) bestiller en rullekebab.»

Breial og Brisen er til opplysning to utelivs- og restaurantanmeldere, som her befinner seg på det som etter påstående er byens beste kebabsjappe.

Den spennende og høyst krevsomme tilberedning beskrives ned til minste detalj, hvoretter kebaben anrettes på lekreste vis:

«Kjøttet kuttes og freses opp mens vi venter, ikke noen gamle terninger som tørker på stekeplata. I det hele tatt er det godt besøkt, enda det ikke er så sent på kvelden. Godt tegn.

Bra med dressing og grøntfôr også. Brisen syntes det så litt snaut ut med kyllingbiter, men de var så saftige at det ble tilgitt.

Breial fikk i hvert fall kjøtt så det holdt. (...) Brisen gaflet i seg alt sammen på rekord-tid.»

Artikkelen avsluttes med følgende ord:

««På vei ut eller hjem, hit finner jeg alltid frem.» Breial prøver seg på nattpoesi.

- «Hadde det vært litt triveligere inne, hadde Sonny's fått full score,» mener Brisen.»

En festlig kveld på byen, får man anta. Med en kebab i magen, behørig skyllet ned med brus, er kveldens fullkommenhet beseglet, og mett og fornøyd kan man gå hjem og sove. Med mindre man skal på besøk til venninnen.

Disse to Aftens "restaurantanmeldere" kan jo fremstå som vulgariteten selv. Men jeg vil være forsiktig med å dømme dem for raskt. Jeg tror at de til vanlig er noenlunde ordentlige mennesker, skjønt de selvsagt ikke er skåret av finere tre. Saken er imidlertid den at de må tilpasse seg sine lesere. Men hvem er det egentlig som leser slikt? To av kommentarene kan gi en indikasjon på det:

«drar langveis fra for å få en grom mat bit har vært stam gjest der nå i mange år å ingen annen kebab er bedre.Sonny`s RULER»

For en kraftanstrengelse det må ha vært å skrive "RULER" med store bokstaver. Begeistring og lidenskap kan gjøre underverker, også for folk som vanligvis ikke makter å skrive store bokstaver i egennavn eller i begynnelsen av en setning. Det skulle bare en enkel kebab til.

Neste kommentator er noe mer nøktern i sin omtale, men bifaller både kebabens pris og beskaffenhet:

«spiser her hele tida, dritbillig! 25 spenn for en svær en.»

Videre kommer den av mange års erfaring og lenge utviklet kjennskap ekspert med sine råd og anbefalelser, og gir i tillegg fakta til almen opplysning:

«men at den fortjener en femmer er å ta litt i, den er bare helt ok, man må forresten til midtøsten for å finne femmerkebaber....»

Som kebabekspert har han virkelig funnet sin nisje i livet.

For øvrig nøyer han seg med å gi karakter 3.

Dette overgår dog ikke den gang da en bonde fra Vestlandet, som med tilfredshet og antageligvis dårlig bordskikk hadde inntatt et bedre måltid på Bagatelle, uttrykte sin tilfredsstillelse med følgende utsagn: «Noko så inn i gampræva godt!» Hvorvidt dette var ren og skjær skjødesløshet eller bevisst provokasjon, vites ikke, men hvis det sistnevnte var tilfellet, så svarte det virkelig til sin hensikt.