I Dovrehallen, del 2.

Vi vendte like gjerne tilbake, jeg og min venn. Besøket i går var virkelig en ny og spennende opplevelse, og vi fikk smaken på mer. Det gjelder også maten.

Vi kom gående inn, heller ikke denne gangen uten å gjøre oss bemerket. Nå kjente vi imidlertid stedet og gjestene, og kunne forholde oss til det. Den første gangen ble vi overrasket.

Vi satte oss ned ved et annet bord, ved et vindu til bakgården. Der la jeg merke til en forgyllet plakett på vinduskarmen. På den stod det: «Lutefiskbordet til Rolf, Willy, Kåre og Tor». Vi måtte bare humre. Et kostelig syn. For øvrig mistenker jeg at samtlige av dem er nordnorske.

Like etter kom en servitør til bordet. Det var en tannløs mann med ring i det ene øret, med kortklippet hår og tredagersskjegg. Men når han ser oss, blir han nesten redd og urolig — men for all del hyggelig. Han går fra å være smilende og løs til å bli nervøs og anspent. Med skjevt smil og ristende kropp mottar han bestillingen og forsvinner.

Så kommer han tilbake med to glass vann, to bestikksett og to hvite servietter. Han setter fra seg glassene. Så tar han serviettene og legger dem til venstre for der tallerkenene skal ligge, og stotrer frem noe slikt som: «Sånn; på rett side.» Så legger han bestikket oppå serviettene og forsvinner igjen.

Så kommer han tilbake med maten. På søndager serveres det stek, og i dag var det kalvestek. Tilbehøret var poteter og grønnsaker, samt det sedvanlige salatbladet som pynt. «Vel bekomme,» sier han og strekker hendene vidt ut. Så går han.

Som vanlig smakte maten utmerket, og vi ble ganske mette. Denne gangen, som den forrige, orket vi ikke å spise opp alt. Maten er både god og solid. Dette er ekte norsk huskost. Etter å ha betalt regningen, gitt servitøren tjue kroner i drikkepenger og latt ham bukke og skrape (frivillig — ja, for det var ikke vi som forlangte det), reiste vi oss (med nød og neppe) opp og gikk.

Der vi gikk i Storgaten, mette og fornøyde, var vi skjønt enige om at vi hadde funnet et sted hvor vi virkelig trives og hvor det er god mat — dit skulle vi dra tilbake.