Leder: «Fortidens skygge.»
Aftenposten — de høye herrer i avisen — forholder seg vanligvis rasjonelle og objektive, i særdeleshet i sine lederartikler. Selv når det blåser som verst, står de stille, ja nesten uanfektet. De er dannede mennesker og skriver på dannet vis.
Deres lederartikler er gjennomgående milde og behagelige. Leseren anstrenges ikke av oppisket tone og krass ordbruk, og desinformasjon er fullstendig fraværende. Det er saklighet i hver setning.
Men selv om de er så besinnede og dannede, godtar de ikke usaklig og uberettiget kritikk. De har ved flere anledninger gitt svar på tiltale, og temmelig kraftig sådant, senest i et tilfelle hvor Klassekampen — den mest kommunistiske avis av dem alle — kom med frekke og usaklige anklager.
De høye herrer i avisen — sjefredaktøren og hans menn — samler og forener all sin åndelige kraft og lager et motsvar som ikke bare er besinnet og dannet, men også veldig latterliggjørende. Det gjelder ikke minst den nedenstående lederartikkel, som jeg har tillatt meg å gjengi fra Aftenposten; den er gjennomsyret av hån og harselas:
«Med skuddene mot den jødiske synagogen i Bergstien som utgangspunkt har Aftenpostens debattredaktør med all mulig grunn reist spørsmålet om hvor solid vår mentale beredskap er hvis jødeforfølgelser igjen hjemsøker Europa.
Slikt liker ikke Klassekampen. På lederplass minner avisen om oss at det stort sett er muslimer som er offer for europeisk minoritetsforfølgelse. Det er en unødvendig påminnelse. Hvis Klassekampens sjefredaktør hadde lest oss over tid, ville han visst at vi både vet og erkjenner dette.
Likevel skriver Klassekampen at «det er å håpe at Aftenposten denne gang er i stand til å gjenkjenne hvor de største truslene kommer fra». Dette kan vanskelig leses som noe annet enn et dårlig skjult spark til Aftenpostens katastrofale feilvurdering av naziregimets fremmarsj i 30-tallets Tyskland.
Det er et slag under beltestedet — spesielt når det kommer fra Klassekampen. For her hører vi virkelig lyden av singlende glass. I moderne tid er det jo ingen norsk avis som har tatt så grundig feil i historiske veivalg som nettopp Klassekampen. I årtier var Klassekampen den eneste avisen i Norge som forsvarte det forrige århundrets mest brutale despoter.
Vi har da heller aldri sett at Klassekampen har tatt et ærlig oppgjør med denne nære fortiden. Snarere tvert imot. Senest for noen uker siden presterte avisen å gi en av AKPs stiftere en så spyttslikkende jubileumsomtale at det burde få selv en gammel stalinist til å skamrødme.
Vi erkjenner åpent og ærlig at Aftenposten ikke har grunn til å være stolte av enkelte redaksjonelle veivalg som ble tatt i 30-årene. Men det er mildt sagt dristig når Klassekampen tar på seg den pompøse rollen som historisk overdommer. Det kler akkurat den avisen dårlig.»
Deres lederartikler er gjennomgående milde og behagelige. Leseren anstrenges ikke av oppisket tone og krass ordbruk, og desinformasjon er fullstendig fraværende. Det er saklighet i hver setning.
Men selv om de er så besinnede og dannede, godtar de ikke usaklig og uberettiget kritikk. De har ved flere anledninger gitt svar på tiltale, og temmelig kraftig sådant, senest i et tilfelle hvor Klassekampen — den mest kommunistiske avis av dem alle — kom med frekke og usaklige anklager.
De høye herrer i avisen — sjefredaktøren og hans menn — samler og forener all sin åndelige kraft og lager et motsvar som ikke bare er besinnet og dannet, men også veldig latterliggjørende. Det gjelder ikke minst den nedenstående lederartikkel, som jeg har tillatt meg å gjengi fra Aftenposten; den er gjennomsyret av hån og harselas:
«Med skuddene mot den jødiske synagogen i Bergstien som utgangspunkt har Aftenpostens debattredaktør med all mulig grunn reist spørsmålet om hvor solid vår mentale beredskap er hvis jødeforfølgelser igjen hjemsøker Europa.
Slikt liker ikke Klassekampen. På lederplass minner avisen om oss at det stort sett er muslimer som er offer for europeisk minoritetsforfølgelse. Det er en unødvendig påminnelse. Hvis Klassekampens sjefredaktør hadde lest oss over tid, ville han visst at vi både vet og erkjenner dette.
Likevel skriver Klassekampen at «det er å håpe at Aftenposten denne gang er i stand til å gjenkjenne hvor de største truslene kommer fra». Dette kan vanskelig leses som noe annet enn et dårlig skjult spark til Aftenpostens katastrofale feilvurdering av naziregimets fremmarsj i 30-tallets Tyskland.
Det er et slag under beltestedet — spesielt når det kommer fra Klassekampen. For her hører vi virkelig lyden av singlende glass. I moderne tid er det jo ingen norsk avis som har tatt så grundig feil i historiske veivalg som nettopp Klassekampen. I årtier var Klassekampen den eneste avisen i Norge som forsvarte det forrige århundrets mest brutale despoter.
Vi har da heller aldri sett at Klassekampen har tatt et ærlig oppgjør med denne nære fortiden. Snarere tvert imot. Senest for noen uker siden presterte avisen å gi en av AKPs stiftere en så spyttslikkende jubileumsomtale at det burde få selv en gammel stalinist til å skamrødme.
Vi erkjenner åpent og ærlig at Aftenposten ikke har grunn til å være stolte av enkelte redaksjonelle veivalg som ble tatt i 30-årene. Men det er mildt sagt dristig når Klassekampen tar på seg den pompøse rollen som historisk overdommer. Det kler akkurat den avisen dårlig.»
posted by André at 12:00
<< Home