Kjærlighet.

Jeg har hele mitt liv vært individualistisk, men i stadig økende grad. Min individualisme antar større og større deler av mitt tankeliv, og forandrer stadig mine gamle forestillinger og oppfatninger. Nå er det mitt syn på kjærlighet som står for fall.

Jeg har hatt tre kjærlighetsforhold. Alle har gått ad undas. Da er det utenkelig at jeg, som det reflekterende menneske jeg er, kunne ha fortsatt denne evige dans av mislykkethet til livets slutt — fra det ene forhold til det annet — uten å stille spørsmål eller forandre syn.

Den måtte komme før eller siden, den forandring som jeg nå gjennomgår. Jeg har for lengst merket at jeg er kommet inn i en "prosess". I løpet av mitt liv, men særlig i de senere år, har jeg gått gjennom slike prosesser. Det går ut på at jeg, av ulike årsaker eller foranledninger, får en tanke, en idé eller en impuls. Denne kan sammenlignes med et egg. Egget får ligge, det ruges på — så klekkes det etter lang tid, gjerne brått og uventet. Slike prosesser er meget omfattende og dyptgripende — de forandrer både meg og min måte å se verden på. Gamle forestillinger rives ned og nye bygges opp.

Nå vil jeg drøfte forhold og kjærlighet. Men først må min leser ha det klart for seg at begrepene 'forhold' og 'kjærlighet' må holdes adskilt — de er ikke ensbetydende, selv om de tilsynelatende er like.

Å inngå et forhold innebærer at man oppgir noe av sin frihet, at man må tilpasse seg den andre, og at man må begrense eller avslutte de lyster, behov og vaner som man har. Dette strider mot menneskets frie vilje og selvstendighet — reguleringer og sanksjoner vil alltid føles negativt.

I et forhold vil man søke å påvirke eller bestemme over den annen part for å oppfylle sine egne ønsker, tilfredsstille sine egne behov og sikre sine egne interesser. Det kan være smålighet, det kan være sjalusi. Eller en sykelig trang til å styre andre mennesker. Av små og trivielle eksempler kan følgende nevnes: Koner som nekter sine menn å lese Vi Menn. Koner som nekter sine menn å gå ut på pub. Koner som nekter sine menn å hilse på gamle klassevenninner. Eksempler av større dimensjoner og alvorligere karakter kan være at kvinner påtvinges tildekkende plagg (det samme som tvang), pålegges husarrest (det samme som frihetsberøvelse) eller utsettes for mishandling og vold (det samme som undertrykkelse).

Bare det å ville forene to mennesker er i seg selv håpløst — det er dømt til å mislykkes. Det er nok å se på skillsmissestatistikkene — godt og vel over 50 % av alle ekteskap ender med skillsmisse. Det er snarere regelen enn unntaket at et ekteskap består livet ut. Og hva angår de som ikke skilles: Det er rimelig å anta at heller ikke disse ekteskapene er uten krangler og uenigheter.

Mennesker, og da særlig de mer laverestående, er vanedyr. De må ha vaner og faste rutiner i sine liv og sin hverdag. De må ha noen å spise frokost sammen med, noen å gå sammen med, noen å sove med. Dette har sine årsaker, men en av dem — årsaken til at mennesker flytter sammen og bor sammen — er at de behøver noe konkret å forholde seg til; noe håndfast å sette fingeren på. Det er også derfor de tar det så tungt hvis forholdet skulle ende — da er den vante hverdag og de trygge omgivelser plutselig borte. De bygger sine liv og sin tilværelse på et svakt grunnlag. Så raser det sammen.

Noe slikt som beskrevet ovenfor, er selvsagt langt under min natur. Jeg kunne aldri ha funnet på å basere meg på noe så enkelt, fysisk og dessuten irrasjonelt som et forhold med dets faste rutiner og trygge rammer. Det ville være som å bygge hus på leiregrunn. For øvrig er hele mitt liv bygget på det åndelige, det abstrakte, det ikkefysiske — det som man ikke kan se. Og derfor vil jeg aldri — uansett om jeg skulle miste kjæreste og venner, arbeide og hjem — fallere. Mitt livs innhold har jeg i min sjel. Derfor vil jeg gå videre. Alltid.

Et forhold må ikke bli en institusjon, men en intensjon. Påbud og forbud må ikke forekomme. Regulering må ikke finne sted. Som to frie og selvstendige mennesker må man inngå et gjensidig løfte — kall det gjerne en avtale — om troskap og ærlighet, eller hva annet man måtte enes om. Den må være løs og lystig som kjærligheten selv, og ikke fast og tyngende.

På det ovennevnte grunnlag kan man trekke følgende konklusjon: Forhold/ekteskap er ikke riktig.

Det må understrekes at forplantning som sådan selvsagt må holdes utenfor dette.

Kjærlighet — det å elske et menneske — er et avhengighetsforhold. For et individualistisk — fritt og selvstendig — menneske vil dette være en svakhet. I mine øyne, og for meg, er dette en svakhet. For meg er det fullstendig utelukket, og dessuten sterkt uønskelig, å gjøre meg avhengig av et annet menneske. (Denne holdningen finner man igjen i min motstand mot staten og min motvilje mot å være arbeidstager. I begge tilfeller er man avhengig av og underordnet andre.)

«Så der finnes intet håp for ham? Vil han aldri få oppleve den store kjærligheten?» spør kanskje den betuttede leser seg. Jo, det er meget mulig. Selv om jeg er motstander av vanlige forhold og meget mistroisk til kjærlighet, kan det likevel skje. Der er nemlig en annen side av saken — en meget vesentlig sådan — som gjør at også jeg kan bli forelsket: selvregulering.

Jeg er et fritt, selvstendig og ansvarsfullt menneske. Disse egenskapene ligger i grunn — de er en uløselig del av meg. Da kan eller vil jeg naturligvis ikke forelske meg i et ufritt, uselvstendig og ansvarsløst menneske. Det er min rake motsetning, og vil følgelig ikke tiltrekke meg. Denne selvregulerende faktoren vil medføre — muliggjøre — at jeg kan forelskes i mennesker som har de samme egenskaper som jeg. Kjærlighet vil bare kunne oppstå for og med et fritt og selvstendig menneske. I så tilfelle sier det seg selv at også et forhold vil bli tuftet på det samme.

Jeg tror og håper at jeg i nær fremtid — det kan bli om noen år eller kanskje allerede til høsten — vil ha blitt helt herdet mot kjærlighet. Jeg kan ikke sitte her og spå. Kanskje vil jeg få en kjæreste eller to. Men jeg sier Dem for sant og visst: Jeg er dømt til å leve livet alene.

Kjærlighet volder meg ingen kvaler, jeg elsker meg selv og har ingen rivaler.