Fedme og overvekt — det fremste ideal?

Det er en kjent sak at det norske folk dyrker og tilber middelmådigheten. Det enkle er en dyd og det simple er et ideal. Dette angår ikke minst kropp og utseende. På et spørsmål om det er greit for en fet og rund mann å oppholde seg på en (nudist)strand, vil antagelig følgende svar melde seg:

- «Bare dra på stranden og hygg deg!»
- «Bedre at man er for tykk enn at man er for tynn.»
- «Det er viktig å ikke la seg diktere av kroppshysteriet.»

Tilsynelatende hyggelige og fordomsfrie svar. Og det er vel positivt, må man anta. Det betenkelige er bare at slike svar gjerne kommer fra mennesker som selv er fete og overvektige. Det er for så vidt greit — jeg kan godta fete mennesker og at de liker seg selv. Men jeg må protestere når de begynner å fremheve sitt eget forfall som et ideal. Hvis man leser mellom linjene, så vil man se mer enn bare oppmuntrende ord — ikke bare belønner man de fete, men man går også regelrett til angrep på tynne og vanlige mennesker.

- «En dag er det dere unge og tynne som er blitt gamle og har lagt på dere.»
- «Heller sunn og frisk i en stor kropp enn sykelig og svak i en slank kropp.»
- «Jeg vil heller ha en tjukkas som kjæreste enn en syltynn bimbo.»

Dette er bare enkel retorikk. Den er faktisk så enkel at den ikke fortjener å kalles retorikk. Her ser man hvordan fete og overvektige mennesker konsekvent omtales i påpyntede ordelag, for eksempel som "store mennesker", mens tynne og vanlige mennesker tildeles betegnelser som "sykelig", "syltynn" og — av alle ting — "bimbo". De som har tynn kropp utsettes for mobbing og ren hets — og det av fete mennesker! Dette er et fedmediktatur — en slags fedmeralisme.

Like ille er de feilaktige påstander som fremsettes, om at store kropper er sunne. Det er en forbannet løgn. Fete mennesker har helseplager og bevegelsesvansker. Overvekten hindrer dem i å realisere sitt fulle potensial som mennesker. Det er et objektivt faktum at det å ta vare på og trene sin kropp, eller i det minste å ikke la den forfalle, er en dyd av nødvendighet og det eneste riktige. For å si det ganske enkelt: Kroppen skal ikke være fet.

Det er en uhyrlighet at man bifaller og endog hyller fete menneskers manglende selvkontroll og svake viljestyrke. Hva blir det neste — skal deres glupske appetitt belønnes med medalje og diplom? I vårt land er her mange kamper anført av de stygge og åndssvake, og denne fedmens bevegelse er intet unntak. Den vil ikke føre til noe godt, men bidra til en ytterligere svekkelse av folkehelsen. Dessuten vil økende fedme og medfølgende helseplager og sykdommer i folket gi alvorlige konsekvenser som øket sykefravær (mindre verdiskapning), overbelastede helsebudsjetter, og verst av alt: at menneskers liv ødelegges. Fedme og overvekt gir helseplager og sykdommer, redusert bevegelighet, kortere levetid og mange andre problemer. Ikke minst er det uestetisk, og meget ubehagelig for andre å se. Selv tar jeg kraftig anstøt av usymmetriske kropper — fedme er et tegn på usunnhet.

Jeg vil på det kraftigste advare mot denne utviklingen. Fedme er én ting, men fedmens forsvarere er en ganske annen. Disse forsvarer og endatil hyller fedme. Disse bevegelsenes fremgang bør bekjempes. Dette er et ledd av en større utvikling. I årenes løp er det dannede samfunn blitt ødelagt av de lavere klasser, etter at disses bevegelser og motstand mot dannelse, eleganse, kultur og tradisjoner gjorde seg gjeldende og til slutt vant. Før gikk man anstendig antrukket, man utviste tilbørlig høflighet, man satte eleganse og god smak høyt, og kunnskap var en dyd. I dag kommer man vraltende ned Karl Johan i shorts og med bar overkropp og skubber til andre mennesker. Selvsagt uten å beklage. Før man bråsvinger innom McDonald's for å spise hamburger og pommes frites med hendene. Man har sett det før, og man vil se det igjen: Hvis ikke disse undermenneskenes fremstøt stanses og slåes tilbake, så vil folkets helse og sunnhet lide den samme skjebne som det dannede samfunn gjorde. Taperveldet vil være fullkomment.