Alkohol — pro et contra.
Seks dagers vedvarende fest og fyll går mot en ende. I nesten en uke har jeg hengitt meg til alkoholen og dens uforpliktende gleder. Og jeg sier Dem for sant og visst, min kjære leser, at var det ikke for skjenkeforbudet etter klokken tre og min sunne fornuft, så ville overgivelsen ha vært total. Jeg prøvde også å ha en dags rolig og alkoholfritt opphold, men nei — kalaset rullet videre.
Nå vil jeg gjengi hendelser og betraktninger fra mine nattlige eventyr. Å rekonstruere et kronologisk hendelsesforløp vil være en umulig oppgave, da min fordrukne hukommelse kommer til kort. Men nedenfor gjengies bruddstykker som til tross for mange flasker vin og utallige drinker har festet seg i mitt minne:
Det hele begynte med en hyggelig forespørsel fra en øltørst venn om å bli med ut. Jeg takket ja — dessuten hadde jeg ikke smakt edle dråper på lenge. Det skulle vise seg å bli mer enn et par dråper. Det er dog ikke første gang at "et lite kafébesøk" ender opp i flere dagers vedvarende drikking — det forekommer med jevne mellomrom. Men hva lengde og varighet angår, var den ovennevnte eskapade et unntak; vanligvis fester jeg bare to-tre dager på rad — denne gangen ble det nesten sju.
Jeg har et meget ambivalent forhold til alkohol — det er elsk og hat. På den ene side gir alkohol en følelse av glede og pliktløshet — det kan man virkelig trenge i et land som Norge —, og man opplever ting som man ellers aldri ville ha opplevet. Men på den annen side er den en trussel mot dannelse og anstendighet. For å utdype: Alkohol kan ikke forandre min personlighet og egenhet. Jeg vil fremdeles ha min væremåte — den ligger alltid i grunn. Men alkohol kan få meg til å gjøre ting som jeg ellers aldri ville ha gjort, for eksempel å dra av buksene på folk eller å beskylle dem med øl. Eller det som verre er.
Det var etter stengetid, da man stod på utsiden og røkte (jeg røker ikke, men det gjør andre), at en gammel herre — jeg anslår ham til å være godt og vel over de sytti — vendte seg til meg. En samtale oppstod, og vi snakket om alt fra adel og samfunn til kristendom og riksmål. Denne belevne og dannede mannen var æresmedlem i Riksmålsforbundet og teolog av utdannelse, og han snakket meget pent, om enn noe snøvlete. For øvrig var han meget pent antrukket. I det store og det hele: Han var en ekte herre.
Vi stod sammen i en halvtimes tid. Avstanden mellom oss var forholdsvis nær. Det skyldtes antagelig at det regnet og at vi derfor ble stående under den samme paraply, men det er ikke utenkelig at også våre likheter bragte oss nærmere hverandre.
Mot slutten av samtalen berømmet han meg i særdeles hyllende ordelag: «Du er en fin og dannet ung herre, du er kunnskapsrik, du formulerer deg godt og kan raskt og uten vanskeligheter replisere på det som sies.» Vanligvis mottar jeg slike uttalelser med fatning og likegyldighet. Men når slike ord kommer fra en av de aller beste menn som finnes i vårt land — han er en av få —, må jeg bare bøye meg ydmykt av ærbødighet. Så ble kvelden og vår samtale beseglet med en liten og god klem, et fast håndtrykk og et løfte om at hans ønske om å stifte et bekjentskap ville bli overveiet grundig og nøye.
Dessverre mistet jeg lappen med hans navn og telefonnummer på veien hjem.
En annen aften var jeg på et utested. Jeg satt tilbakelent ved baren og holdt et glass whisky i hånden. Plutselig befinner der seg tre "sossegutter" foran meg. Jeg legger merke til at de står og beskuer meg. Jeg trekker et oppgitt sukk, gir dem et likegyldig blikk og vender øynene tilbake til dansegulvet.
Jeg husker ikke foranledningen, men det tok ikke lang tid før vi havnet i krangel — eller fra min side: dannet munnhuggeri. De kom med klysete uttalelser og nedlatende bemerkninger. De prøvde å heve seg over meg. Men jeg, som er fra en fin og gammel familie, lot meg ikke pille på nesen.
Jeg slo tilbake alle angrep og ydmyket dem på det groveste. Ved hver anledning fornærmet jeg dem og i særdeleshet deres klær. De ble regelrett overhøvlet. De ble mer og mer presset, og til slutt tok den ene av dem i ren desperasjon frem sin lommebok, som han begynte å fikle med oppunder mitt ansikt. Han skulle tydeligvis finne frem noe for å "imponere" meg — antagelig bare et simpelt gullkort eller en femhundrelapp. Men han rakk bare å finne frem en kvittering — jeg ventet bevisst inntil da — før jeg elegant snudde ryggen til. Forsmådd stod han tilbake med nesegrevet oppi lommeboken.
Det var morsomt å se hvordan de, som var tre mot én, ikke klarte å krenke eller fornærme meg det minste. Alle forsøk endte i tilbakeslag — og nederlag. Like morsom var denne tendensen til å opptre i flokk. Tølpere gjør gjerne det. En bekjent av meg, som jeg var ute sammen med, satt på sidelinjen og beskuet det hele mens han lo stille. Han så hvordan de i tur og orden gikk til meg, men måtte luske tilbake til flokken. Han nøyde seg med å bemerke: «De virker noe svekket/usikre.» (Jeg husker ikke ordrett.)
Videre kan der, i tillegg til usikker oppførsel og rare foretagender, nevnes faktorer som usikker og brølende latter. Man kunne se at mindreverdighetsfølelsen akselerte i dem. Det må ha falt dem tungt for brystet at noen var finere enn de. Det ble vel for meget for dem at noen var bedre enn de. Det forklarer også deres offensive oppførsel.
Disse menneskene er like gjennomskuelige som glassmaneter. De går med sine nålestripede dresser, sitt blekede hår og sine spisse slangeskinnsko, samt abnormt store beltespenner og rosa pannebånd. Men det er også alt som disse utstillingsdukkene for Gucci og Prada har. Hvis man tar av dem plagg for plagg, så vil man finne en naken og skrikende usikkerhet. Jeg ser det tragiske i at et menneske bygger hele sin tilværelse og selvbilde på noen tøystykker. Dessverre ser ikke de det samme. I all oppriktighet og av hele sin overbevisning tror de at moteklær gjør dem til de beste i verden. For et selvbedrag — men de bedrar ikke meg.
Her følger noen utdrag fra samtalene, innledet av en av moteindustriens nyttige idioter:
- «Hva er det du drikker, da?»
- «Jeg nyter et glass whisky.» - «Selv drikker du øl?»
- «Ja. Det er vanlig å drikke øl, og så avslutte med en drink.»
- «Ikke for de kondisjonerte.»
- «Hæ?»
- «Øl er for folket.»
Her måtte han gi tapt. Men like etter kom en annen:
- «Hva jobber du med, da?»
- «Jeg er økonomisk uavhengig.»
- (Usikker taushet.)
- «Jeg er direktørsønn.»
- «Jeg er også direktørsønn!» (Det trodde vi jo på.)
Jeg så på ham med tilgjort forundrelse og sa:
- «Du ser ikke ut som en direktørsønn.»
Videre fortsatte jeg å spotte hans klær og stil — en masseprodusert blazer solgt til overpris, kjedelige, mørke jeans og de vanlige skoene med spiss som et nesehorn —, og særlig raljerte jeg over hans t-skjorte fra D&G, som han hadde under blazeren. «Den er aldeles ikke standsmessig. Den ser jo sjuskete ut.» Hele reprimanden avsluttet jeg med følgende uttalelse:
- «Hvor mange måneder måtte du arbeide på Narvesen for å få råd til den blazeren?»
Også han måtte gi tapt.
Nå satt jeg bare og ventet på neste spørsmål: «Hvor mange penger har pappaen din 'a?» eller «Hvilket merke har genseren din?» Men så kom det:
- «Hvilken gate bor du i?»
Jeg ble overrasket. Rett og slett overlumpet. Det hadde jo aldri falt meg inn at de ville spørre om noe så overfladisk som gateadresse. Men det gjorde de virkelig. Dette er mennesker, hvis livs eneste innhold er Gucci og gullkort. Det er alt de kan vise til — det er alt de har. Noe slikt som takt og tone, skikk og bruk, dannelse og oppdragelse er totalt ukjent for dem. Bordetikette og selskapskodeks aner de ikke hva er. Korrekt antrekk for forskjellige anledninger går langt forbi deres forstand. I deres verden er det Gucci og gullkort som gjelder. Hva angår deres personlighet og vesen, så kan det oppsummeres som følger: Dyre jakker, hovne ansiktsuttrykk og overfladiske forestillinger.
Klokken var nærmere tre om natten, man var noe bedugget og musikken var høy. Jeg anså det ikke som hensiktsmessig å prøve å forklare dem om tradisjoner og kultur gjennom generasjoner. De ville ikke ha forstått, og det ville de for så vidt heller ikke ha gjort på vanlige og mer avholdende tider av døgnet. Så jeg valgte like godt å punktere hele spørsmålet ved å svare:
- «Gabels gate.»
Min leser vil sikkert ha forståelse for min lille hvite løgn. Man må tale til dem på deres eget språk, ellers forstår de ikke. Dette var i så måte å anse som en "oversettelse". I ettertid har jeg forresten latt meg berette om at den ene av disse var fra Hamar. I så måte stiller deres spørsmål om min adresse seg i et merkelig lys — hvordan kan man tillate seg å bruke en leilighet på beste vestkant, for hvilken man betaler 80 % av sitt studielån eller lønn i husleie, som statussymbol, og i tillegg bruke den til å rakke ned på folk som faktisk eier sin egen bolig?
Uansett skal de takke fanden for at jeg ikke var edru. I så fall ville jeg ikke ha vist noen nåde.
De andre av utelivets hendelser — det sier seg selv at der hender en del i løpet av en ukes festivitas — ansees ikke som nevneverdige. Et unntak kan under tvil gjøres for en mann som jeg — selvsagt også denne gangen uforskyldt — begynte å krangle med. Det var en mann som kunne være mellom 30-35 år gammel. Han hadde firkantede briller, var skallet eller hadde lite hår, og hadde et kaldt og noe psykotisk stenansikt. Han så ut som om han nettopp var ankommet fra lukket avdeling på Gaustad. Hans mandige ytre til tross, var han en av disse mennene som stadig sier "åh" og "gid" og har et for sådanne ord disponert stemmeleie. Homseintonasjon, hvis man så kan si. Jeg antar at min leser kan forestille seg hvordan det lyder. Han stod der med en halvliter i hånden og spurte meg på offensivt og forhånende vis (hans fakter og ansiktsminer lar seg dessverre ikke beskrive med ord):
- «Så peeent du drikker. Hva drikker du?»
- «Jeg drikker likør.»
- «I et portvinsglass?»
- «Dette er et likørglass.»
- «Nei, det er et portvinsglass,» sa han, og laget på overdrevent vis glassets form med hendene.
- «Nå må du ikke uttale deg om ting som du ikke vet.»
- «Åh?»
- «Ja, du er jo blott en simpel arbeider. Du og din beiler.»
- «Åh! Han er offiseeer!» sa han, og dro frem en tykkfallen og snau mann med det mest folkelige smil som jeg noen sinne har sett. Det var jo saligheten selv. Jeg lot meg ikke imponere, og sa:
- «Hipp som happ.»
- «Og hva er deeere, da?»
- «Vi er direktørsønner,» sa jeg og tok enda en slurk fra likørglasset. Egentlig er det bare jeg som er direktørsønn — min bekjentes far er "bare" sjef, og overordnet femti-seksti ansatte, og følgelig ikke direktør. Men når man er på byen, må ting sies kort og konsist. Derfor kunne jeg tillate meg å gi det ovennevnte svar. Mannen svarte — ja, bli ikke overrasket —:
- «Åh giid.»
Som sagt er min hukommelse sviktende, så alt som ble sagt kan ikke gjengies. Men etter hvert var samtalen kommet hit:
- «Ja, se på deg — så uanstendig antrukket.» Så peker jeg på genseren og sier tilforlatelig måpende og sjokkert: - «Du har skjorten over buksen!»
- «Åh gid,» sa han. «Selv har du skjorten under buksen.»
- «Selvsagt.»
Så tok denne lidderlige bavianen, for å demonstrere, opp skjorten og viste frem magen. «Åh gid, så uanstendig!» Da han hadde tatt ned skjorten igjen, tok jeg et godt tak i bilringene hans og ristet løs mens jeg sa: «Oh ja, dette er virkelig uanstendig.»
Med dette var ordskiftet over — han smøg seg tilbake til sin barkrakk, og lusket senere vekk —, men senere møtte jeg ham igjen annensteds i lokalet. Han satt ved en annen bar sammen med offiseren og andre lite dekorative menn. Uten å anse ham gikk jeg forbi og sa:
- «Vi møtes igjen...»
- «Ooh, heeerlig!»
Det siste svaret sier alt — det var bare skrik og skrål som kom fra hans munn. Han maktet ikke å fornærme, han evnet ikke å formulere seg. Hans vokabular bestod nesten utelukket av ord som "åh" og "gid". Han var så ingenlunde utfordrende — han var bare brysom.
Andre historier og hendelser fra fortid og fremtid vil nok fremkomme ved den rette anledning. La meg nå, istedenfor å servere min leser trivielle historier, komme til sakens kjerne:
Jeg frykter, ikke uten berettigelse, at alkoholen kan ta overhånd. Det er i fullt alvor at jeg sier at jeg kan kan komme til å utvikle drukkenskap og kanskje alkoholisme. Vel, hvis sant skal sies, så har jeg ikke anlegg for å bli alkoholiker. Men der er likevel visse risiki for at overdrevent og uhemmet alkoholinntak kan påføre både meg, min helse og min anseelse store og varige skader.
Ille? Det blir verre. Jeg skal som kjent flytte til et land — Brasil —, hvor en halvliter øl koster fem kroner og en drink koster åtte kroner. "Full for en femtilapp", kan man si. Hvordan skal dette gå? Jeg må vel komme til å ende mine dager flytende langt inni Amazonas.
Jeg kan allerede høre etterordene om meg:
- «Han ble alkoholiker i en alder av toogtyve.»
- «Det gikk nedover med ham.»
- «Han hadde en hang til de edle dråper.»
Og på min gravsten vil der stå: «London pub var hans liv.»
Nå vil jeg gjengi hendelser og betraktninger fra mine nattlige eventyr. Å rekonstruere et kronologisk hendelsesforløp vil være en umulig oppgave, da min fordrukne hukommelse kommer til kort. Men nedenfor gjengies bruddstykker som til tross for mange flasker vin og utallige drinker har festet seg i mitt minne:
Det hele begynte med en hyggelig forespørsel fra en øltørst venn om å bli med ut. Jeg takket ja — dessuten hadde jeg ikke smakt edle dråper på lenge. Det skulle vise seg å bli mer enn et par dråper. Det er dog ikke første gang at "et lite kafébesøk" ender opp i flere dagers vedvarende drikking — det forekommer med jevne mellomrom. Men hva lengde og varighet angår, var den ovennevnte eskapade et unntak; vanligvis fester jeg bare to-tre dager på rad — denne gangen ble det nesten sju.
Jeg har et meget ambivalent forhold til alkohol — det er elsk og hat. På den ene side gir alkohol en følelse av glede og pliktløshet — det kan man virkelig trenge i et land som Norge —, og man opplever ting som man ellers aldri ville ha opplevet. Men på den annen side er den en trussel mot dannelse og anstendighet. For å utdype: Alkohol kan ikke forandre min personlighet og egenhet. Jeg vil fremdeles ha min væremåte — den ligger alltid i grunn. Men alkohol kan få meg til å gjøre ting som jeg ellers aldri ville ha gjort, for eksempel å dra av buksene på folk eller å beskylle dem med øl. Eller det som verre er.
Det var etter stengetid, da man stod på utsiden og røkte (jeg røker ikke, men det gjør andre), at en gammel herre — jeg anslår ham til å være godt og vel over de sytti — vendte seg til meg. En samtale oppstod, og vi snakket om alt fra adel og samfunn til kristendom og riksmål. Denne belevne og dannede mannen var æresmedlem i Riksmålsforbundet og teolog av utdannelse, og han snakket meget pent, om enn noe snøvlete. For øvrig var han meget pent antrukket. I det store og det hele: Han var en ekte herre.
Vi stod sammen i en halvtimes tid. Avstanden mellom oss var forholdsvis nær. Det skyldtes antagelig at det regnet og at vi derfor ble stående under den samme paraply, men det er ikke utenkelig at også våre likheter bragte oss nærmere hverandre.
Mot slutten av samtalen berømmet han meg i særdeles hyllende ordelag: «Du er en fin og dannet ung herre, du er kunnskapsrik, du formulerer deg godt og kan raskt og uten vanskeligheter replisere på det som sies.» Vanligvis mottar jeg slike uttalelser med fatning og likegyldighet. Men når slike ord kommer fra en av de aller beste menn som finnes i vårt land — han er en av få —, må jeg bare bøye meg ydmykt av ærbødighet. Så ble kvelden og vår samtale beseglet med en liten og god klem, et fast håndtrykk og et løfte om at hans ønske om å stifte et bekjentskap ville bli overveiet grundig og nøye.
Dessverre mistet jeg lappen med hans navn og telefonnummer på veien hjem.
En annen aften var jeg på et utested. Jeg satt tilbakelent ved baren og holdt et glass whisky i hånden. Plutselig befinner der seg tre "sossegutter" foran meg. Jeg legger merke til at de står og beskuer meg. Jeg trekker et oppgitt sukk, gir dem et likegyldig blikk og vender øynene tilbake til dansegulvet.
Jeg husker ikke foranledningen, men det tok ikke lang tid før vi havnet i krangel — eller fra min side: dannet munnhuggeri. De kom med klysete uttalelser og nedlatende bemerkninger. De prøvde å heve seg over meg. Men jeg, som er fra en fin og gammel familie, lot meg ikke pille på nesen.
Jeg slo tilbake alle angrep og ydmyket dem på det groveste. Ved hver anledning fornærmet jeg dem og i særdeleshet deres klær. De ble regelrett overhøvlet. De ble mer og mer presset, og til slutt tok den ene av dem i ren desperasjon frem sin lommebok, som han begynte å fikle med oppunder mitt ansikt. Han skulle tydeligvis finne frem noe for å "imponere" meg — antagelig bare et simpelt gullkort eller en femhundrelapp. Men han rakk bare å finne frem en kvittering — jeg ventet bevisst inntil da — før jeg elegant snudde ryggen til. Forsmådd stod han tilbake med nesegrevet oppi lommeboken.
Det var morsomt å se hvordan de, som var tre mot én, ikke klarte å krenke eller fornærme meg det minste. Alle forsøk endte i tilbakeslag — og nederlag. Like morsom var denne tendensen til å opptre i flokk. Tølpere gjør gjerne det. En bekjent av meg, som jeg var ute sammen med, satt på sidelinjen og beskuet det hele mens han lo stille. Han så hvordan de i tur og orden gikk til meg, men måtte luske tilbake til flokken. Han nøyde seg med å bemerke: «De virker noe svekket/usikre.» (Jeg husker ikke ordrett.)
Videre kan der, i tillegg til usikker oppførsel og rare foretagender, nevnes faktorer som usikker og brølende latter. Man kunne se at mindreverdighetsfølelsen akselerte i dem. Det må ha falt dem tungt for brystet at noen var finere enn de. Det ble vel for meget for dem at noen var bedre enn de. Det forklarer også deres offensive oppførsel.
Disse menneskene er like gjennomskuelige som glassmaneter. De går med sine nålestripede dresser, sitt blekede hår og sine spisse slangeskinnsko, samt abnormt store beltespenner og rosa pannebånd. Men det er også alt som disse utstillingsdukkene for Gucci og Prada har. Hvis man tar av dem plagg for plagg, så vil man finne en naken og skrikende usikkerhet. Jeg ser det tragiske i at et menneske bygger hele sin tilværelse og selvbilde på noen tøystykker. Dessverre ser ikke de det samme. I all oppriktighet og av hele sin overbevisning tror de at moteklær gjør dem til de beste i verden. For et selvbedrag — men de bedrar ikke meg.
Her følger noen utdrag fra samtalene, innledet av en av moteindustriens nyttige idioter:
- «Hva er det du drikker, da?»
- «Jeg nyter et glass whisky.» - «Selv drikker du øl?»
- «Ja. Det er vanlig å drikke øl, og så avslutte med en drink.»
- «Ikke for de kondisjonerte.»
- «Hæ?»
- «Øl er for folket.»
Her måtte han gi tapt. Men like etter kom en annen:
- «Hva jobber du med, da?»
- «Jeg er økonomisk uavhengig.»
- (Usikker taushet.)
- «Jeg er direktørsønn.»
- «Jeg er også direktørsønn!» (Det trodde vi jo på.)
Jeg så på ham med tilgjort forundrelse og sa:
- «Du ser ikke ut som en direktørsønn.»
Videre fortsatte jeg å spotte hans klær og stil — en masseprodusert blazer solgt til overpris, kjedelige, mørke jeans og de vanlige skoene med spiss som et nesehorn —, og særlig raljerte jeg over hans t-skjorte fra D&G, som han hadde under blazeren. «Den er aldeles ikke standsmessig. Den ser jo sjuskete ut.» Hele reprimanden avsluttet jeg med følgende uttalelse:
- «Hvor mange måneder måtte du arbeide på Narvesen for å få råd til den blazeren?»
Også han måtte gi tapt.
Nå satt jeg bare og ventet på neste spørsmål: «Hvor mange penger har pappaen din 'a?» eller «Hvilket merke har genseren din?» Men så kom det:
- «Hvilken gate bor du i?»
Jeg ble overrasket. Rett og slett overlumpet. Det hadde jo aldri falt meg inn at de ville spørre om noe så overfladisk som gateadresse. Men det gjorde de virkelig. Dette er mennesker, hvis livs eneste innhold er Gucci og gullkort. Det er alt de kan vise til — det er alt de har. Noe slikt som takt og tone, skikk og bruk, dannelse og oppdragelse er totalt ukjent for dem. Bordetikette og selskapskodeks aner de ikke hva er. Korrekt antrekk for forskjellige anledninger går langt forbi deres forstand. I deres verden er det Gucci og gullkort som gjelder. Hva angår deres personlighet og vesen, så kan det oppsummeres som følger: Dyre jakker, hovne ansiktsuttrykk og overfladiske forestillinger.
Klokken var nærmere tre om natten, man var noe bedugget og musikken var høy. Jeg anså det ikke som hensiktsmessig å prøve å forklare dem om tradisjoner og kultur gjennom generasjoner. De ville ikke ha forstått, og det ville de for så vidt heller ikke ha gjort på vanlige og mer avholdende tider av døgnet. Så jeg valgte like godt å punktere hele spørsmålet ved å svare:
- «Gabels gate.»
Min leser vil sikkert ha forståelse for min lille hvite løgn. Man må tale til dem på deres eget språk, ellers forstår de ikke. Dette var i så måte å anse som en "oversettelse". I ettertid har jeg forresten latt meg berette om at den ene av disse var fra Hamar. I så måte stiller deres spørsmål om min adresse seg i et merkelig lys — hvordan kan man tillate seg å bruke en leilighet på beste vestkant, for hvilken man betaler 80 % av sitt studielån eller lønn i husleie, som statussymbol, og i tillegg bruke den til å rakke ned på folk som faktisk eier sin egen bolig?
Uansett skal de takke fanden for at jeg ikke var edru. I så fall ville jeg ikke ha vist noen nåde.
De andre av utelivets hendelser — det sier seg selv at der hender en del i løpet av en ukes festivitas — ansees ikke som nevneverdige. Et unntak kan under tvil gjøres for en mann som jeg — selvsagt også denne gangen uforskyldt — begynte å krangle med. Det var en mann som kunne være mellom 30-35 år gammel. Han hadde firkantede briller, var skallet eller hadde lite hår, og hadde et kaldt og noe psykotisk stenansikt. Han så ut som om han nettopp var ankommet fra lukket avdeling på Gaustad. Hans mandige ytre til tross, var han en av disse mennene som stadig sier "åh" og "gid" og har et for sådanne ord disponert stemmeleie. Homseintonasjon, hvis man så kan si. Jeg antar at min leser kan forestille seg hvordan det lyder. Han stod der med en halvliter i hånden og spurte meg på offensivt og forhånende vis (hans fakter og ansiktsminer lar seg dessverre ikke beskrive med ord):
- «Så peeent du drikker. Hva drikker du?»
- «Jeg drikker likør.»
- «I et portvinsglass?»
- «Dette er et likørglass.»
- «Nei, det er et portvinsglass,» sa han, og laget på overdrevent vis glassets form med hendene.
- «Nå må du ikke uttale deg om ting som du ikke vet.»
- «Åh?»
- «Ja, du er jo blott en simpel arbeider. Du og din beiler.»
- «Åh! Han er offiseeer!» sa han, og dro frem en tykkfallen og snau mann med det mest folkelige smil som jeg noen sinne har sett. Det var jo saligheten selv. Jeg lot meg ikke imponere, og sa:
- «Hipp som happ.»
- «Og hva er deeere, da?»
- «Vi er direktørsønner,» sa jeg og tok enda en slurk fra likørglasset. Egentlig er det bare jeg som er direktørsønn — min bekjentes far er "bare" sjef, og overordnet femti-seksti ansatte, og følgelig ikke direktør. Men når man er på byen, må ting sies kort og konsist. Derfor kunne jeg tillate meg å gi det ovennevnte svar. Mannen svarte — ja, bli ikke overrasket —:
- «Åh giid.»
Som sagt er min hukommelse sviktende, så alt som ble sagt kan ikke gjengies. Men etter hvert var samtalen kommet hit:
- «Ja, se på deg — så uanstendig antrukket.» Så peker jeg på genseren og sier tilforlatelig måpende og sjokkert: - «Du har skjorten over buksen!»
- «Åh gid,» sa han. «Selv har du skjorten under buksen.»
- «Selvsagt.»
Så tok denne lidderlige bavianen, for å demonstrere, opp skjorten og viste frem magen. «Åh gid, så uanstendig!» Da han hadde tatt ned skjorten igjen, tok jeg et godt tak i bilringene hans og ristet løs mens jeg sa: «Oh ja, dette er virkelig uanstendig.»
Med dette var ordskiftet over — han smøg seg tilbake til sin barkrakk, og lusket senere vekk —, men senere møtte jeg ham igjen annensteds i lokalet. Han satt ved en annen bar sammen med offiseren og andre lite dekorative menn. Uten å anse ham gikk jeg forbi og sa:
- «Vi møtes igjen...»
- «Ooh, heeerlig!»
Det siste svaret sier alt — det var bare skrik og skrål som kom fra hans munn. Han maktet ikke å fornærme, han evnet ikke å formulere seg. Hans vokabular bestod nesten utelukket av ord som "åh" og "gid". Han var så ingenlunde utfordrende — han var bare brysom.
Andre historier og hendelser fra fortid og fremtid vil nok fremkomme ved den rette anledning. La meg nå, istedenfor å servere min leser trivielle historier, komme til sakens kjerne:
Jeg frykter, ikke uten berettigelse, at alkoholen kan ta overhånd. Det er i fullt alvor at jeg sier at jeg kan kan komme til å utvikle drukkenskap og kanskje alkoholisme. Vel, hvis sant skal sies, så har jeg ikke anlegg for å bli alkoholiker. Men der er likevel visse risiki for at overdrevent og uhemmet alkoholinntak kan påføre både meg, min helse og min anseelse store og varige skader.
Ille? Det blir verre. Jeg skal som kjent flytte til et land — Brasil —, hvor en halvliter øl koster fem kroner og en drink koster åtte kroner. "Full for en femtilapp", kan man si. Hvordan skal dette gå? Jeg må vel komme til å ende mine dager flytende langt inni Amazonas.
Jeg kan allerede høre etterordene om meg:
- «Han ble alkoholiker i en alder av toogtyve.»
- «Det gikk nedover med ham.»
- «Han hadde en hang til de edle dråper.»
Og på min gravsten vil der stå: «London pub var hans liv.»
posted by André at 12:00
<< Home