Lesber fra helvete.
Det kan ikke sies med ord hvor meget jeg hater lesber. Det skyldes hverken forakt eller fordommer — jeg er selv homofil —; hatet er så allelunde berettiget.
Lesbene gjør utelivet til et helvete. Alt fra tynne, vinglete jenter som ikke klarer å bevege seg stødig eller stå stille, men stadig kommer ramlende på andre og søler øl på dem, hvoretter de bare fniser og selvsagt ikke ber om unnskyldning, til kaklende høner som skravler og hyler høyt og uavbrutt — selv ikke den største og mest utsultede måseflokk, akkompagnert av skrikende skjærer, kan overgå dem.
Men verst er disse fete og snauklippede lesbene i skinnjakke og gjerne med rosa hanekam, som brøler og banner, flekker tenner og bruker Axe-deodorant som munnspray. I flokk kommer de inn på guttenes utesteder og brøyter seg vei, uten på noe vis å ta hensyn eller henstille til folk om å flytte seg. Nåde den som måtte stå i veien. Folk dyttes og slåes ned — i verste fall blir de slengt i veggen. Lesbene tar fullstendig kontroll over baren, før de invaderer dansegulvet på det mest brutale vis. Synet av traktorlesber som danser er like brutalt, og kan ødelegge mange unge pikesinn. Til slutt har lesbene okkupert hele utestedet og befestet sin stilling på alle skanser. Et stønnende brøl fra det største monsteret runger gjennom lokalet — villdyrene har vunnet.
Lesber har et skrekkelig oppsyn, et fryktinngytende utseende, en negativ holdning og en særdeles destruktiv fremferd. Deres mørke og vansindige sjeler sprer død og fordervelse. Og deres klær er et kapittel for seg selv: skinn og lær, kjettinger og pigghalsbånd, rødrutete bondeskjorter og hullete dongeribukser. De kan få den barskeste og mest sjuskete lastebilsjåfør til å fremstå som en from kirkegjenger. De er sadolesber fra helvete.
Lesbene ødelegger alt. Gleden tynges av de negative lesbene. Den glade stemningen drukner i oppgitthet. Den flørtende atmosfæren forpestes av sjalusi. Ikke kan man bevege seg fritt og trygt, særlig ikke med drikke i hånden. Ikke kan man hygge seg i harmoniske gutteomgivelser. Ikke kan man danse på gulvet eller bestille i baren uten å risikere liv og lemmer. Og hvis man forsøker å flørte med en gutt som er ute sammen med en lesbe (altså hans venninne), eksempelvis ved å sende ham søte blikk, så blir man straks møtt med det mest aggressive blikk som man kan tenke seg — fra lesben. Ja, i de verste tilfeller kan man formelig se fråden renne ut av den knurrende munnen.
I korthet kan det sies at lesbenes inntog i homoguttenes verden har fått katastrofale følger — også for meg. Jeg er blitt beskyllet med så vel øl som mine egne drinker, som den gang da jeg, i lyseblå ullgenser, satt i baren med en tyrkisk pepper. Så kom en full lesbe ravende og ramlet ned på meg. Jeg fikk sorte flekker over hele genseren. Jeg er også blitt dyttet, slått og bannet til, samt av fete, kortvokste lesber utsatt for høyst ufrivillig beføling. Og i går gikk det bokstavelig talt over styr, da jeg var på Koppen. Jeg skulle gå forbi den store trebenken, hvor selvsagt en av disse helvetes lesbene hadde satt seg. Hun satt ikke ordentlig på benken, men satt med knærne oppå benken og lente seg fremover på bordet, så føttene stakk ut i løse luften; føttene — som jeg selvsagt snublet i. Jeg braste ikke i gulvet med et stort brak; jeg mistet balansen og falt over ende, men tok meg for med hendene. Hvis sant skal sies, så var jeg nok en anelse bedugget. Men likevel var det ene og alene hennes skyld. Hun skal prise seg lykkelig over at jeg er så dannet og behersket, ellers ville jeg ha høvlet trebenken med henne.
Lesbene burde samles på sine egne utesteder. Men alle slike utesteder har gått konkurs, fordi lesbene drikker seg fra sans og samling ("drita") på forspill, før de går ut og kjøper én halvliter øl som de sitter og drikker på resten av natten, selvsagt før de knuser glasset — enten ved å slå det i bordet eller ved å kaste det i veggen — og således påfører utestedet enda større tap. Videre kommer sykemeldinger fra og psykiatrisk behandling av de ansatte, skade og hærverk på inventar og utstyr, samt det enorme beløp som de nødvendige sikkerhetstiltak krever. Av alle utelivets bransjer og foretagender er det å drive et utested for lesber det mest risikable tapsprosjekt. Ingen investor med vett og forstand ville ha investert i et slikt utested. En bananplantasje i Tyssedal ville antagelig ha gitt større avkastning. Å drive et lesbeutested er håpløst. Det samme er situasjonen for Oslos homofile gutter.
Lesbene gjør utelivet til et helvete. Alt fra tynne, vinglete jenter som ikke klarer å bevege seg stødig eller stå stille, men stadig kommer ramlende på andre og søler øl på dem, hvoretter de bare fniser og selvsagt ikke ber om unnskyldning, til kaklende høner som skravler og hyler høyt og uavbrutt — selv ikke den største og mest utsultede måseflokk, akkompagnert av skrikende skjærer, kan overgå dem.
Men verst er disse fete og snauklippede lesbene i skinnjakke og gjerne med rosa hanekam, som brøler og banner, flekker tenner og bruker Axe-deodorant som munnspray. I flokk kommer de inn på guttenes utesteder og brøyter seg vei, uten på noe vis å ta hensyn eller henstille til folk om å flytte seg. Nåde den som måtte stå i veien. Folk dyttes og slåes ned — i verste fall blir de slengt i veggen. Lesbene tar fullstendig kontroll over baren, før de invaderer dansegulvet på det mest brutale vis. Synet av traktorlesber som danser er like brutalt, og kan ødelegge mange unge pikesinn. Til slutt har lesbene okkupert hele utestedet og befestet sin stilling på alle skanser. Et stønnende brøl fra det største monsteret runger gjennom lokalet — villdyrene har vunnet.
Lesber har et skrekkelig oppsyn, et fryktinngytende utseende, en negativ holdning og en særdeles destruktiv fremferd. Deres mørke og vansindige sjeler sprer død og fordervelse. Og deres klær er et kapittel for seg selv: skinn og lær, kjettinger og pigghalsbånd, rødrutete bondeskjorter og hullete dongeribukser. De kan få den barskeste og mest sjuskete lastebilsjåfør til å fremstå som en from kirkegjenger. De er sadolesber fra helvete.
Lesbene ødelegger alt. Gleden tynges av de negative lesbene. Den glade stemningen drukner i oppgitthet. Den flørtende atmosfæren forpestes av sjalusi. Ikke kan man bevege seg fritt og trygt, særlig ikke med drikke i hånden. Ikke kan man hygge seg i harmoniske gutteomgivelser. Ikke kan man danse på gulvet eller bestille i baren uten å risikere liv og lemmer. Og hvis man forsøker å flørte med en gutt som er ute sammen med en lesbe (altså hans venninne), eksempelvis ved å sende ham søte blikk, så blir man straks møtt med det mest aggressive blikk som man kan tenke seg — fra lesben. Ja, i de verste tilfeller kan man formelig se fråden renne ut av den knurrende munnen.
I korthet kan det sies at lesbenes inntog i homoguttenes verden har fått katastrofale følger — også for meg. Jeg er blitt beskyllet med så vel øl som mine egne drinker, som den gang da jeg, i lyseblå ullgenser, satt i baren med en tyrkisk pepper. Så kom en full lesbe ravende og ramlet ned på meg. Jeg fikk sorte flekker over hele genseren. Jeg er også blitt dyttet, slått og bannet til, samt av fete, kortvokste lesber utsatt for høyst ufrivillig beføling. Og i går gikk det bokstavelig talt over styr, da jeg var på Koppen. Jeg skulle gå forbi den store trebenken, hvor selvsagt en av disse helvetes lesbene hadde satt seg. Hun satt ikke ordentlig på benken, men satt med knærne oppå benken og lente seg fremover på bordet, så føttene stakk ut i løse luften; føttene — som jeg selvsagt snublet i. Jeg braste ikke i gulvet med et stort brak; jeg mistet balansen og falt over ende, men tok meg for med hendene. Hvis sant skal sies, så var jeg nok en anelse bedugget. Men likevel var det ene og alene hennes skyld. Hun skal prise seg lykkelig over at jeg er så dannet og behersket, ellers ville jeg ha høvlet trebenken med henne.
Lesbene burde samles på sine egne utesteder. Men alle slike utesteder har gått konkurs, fordi lesbene drikker seg fra sans og samling ("drita") på forspill, før de går ut og kjøper én halvliter øl som de sitter og drikker på resten av natten, selvsagt før de knuser glasset — enten ved å slå det i bordet eller ved å kaste det i veggen — og således påfører utestedet enda større tap. Videre kommer sykemeldinger fra og psykiatrisk behandling av de ansatte, skade og hærverk på inventar og utstyr, samt det enorme beløp som de nødvendige sikkerhetstiltak krever. Av alle utelivets bransjer og foretagender er det å drive et utested for lesber det mest risikable tapsprosjekt. Ingen investor med vett og forstand ville ha investert i et slikt utested. En bananplantasje i Tyssedal ville antagelig ha gitt større avkastning. Å drive et lesbeutested er håpløst. Det samme er situasjonen for Oslos homofile gutter.
posted by André at 12:00
<< Home