Tukt og tarv.

I aften har jeg vært på fotballkamp mellom Vålerenga og Lyn. Jeg liker ikke fotball, og jeg ville vanligvis ikke ha dratt for å se en fotballkamp. Det har jeg heller aldri gjort. Foranledningen for det som skulle bli min første fotballkamp, var at min arbeidsgiver gav meg to billetter. Glad i forball eller ikke — jeg fikk en mulighet som jeg bare måtte gripe.

Nyheten — ja, det er en sensasjon — om at jeg skulle på fotballkamp, har vakt megen oppmerksomhet. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Her følger et representativt utvalg:

- «Fotball? Du?»
- «Jøss...»
- «Haha!»
- «Næ!»
- «Du store alpakka!»

Jeg er kjent for å være motstander av lagidrett, og i særdeleshet fotball. Jeg har tidligere uttalt meg i svært negative ordelag om fotball. Det er både meningsløst og fordummende. Men fotballkampen som jeg i dag overvar, har gitt meg en dypere forståelse for hva som driver det hele.

Det var ikke så at det var umulig eller utenkelig for meg å dra på fotballkamp — jeg har bare ikke tenkt i de baner før. Men så fikk jeg altså to billetter, som i så måte var et lite incitament; da jeg fikk billettene i hendene, var det jo bare å gå.

Det krevde imidlertid lange forberedelser. For det første måtte jeg forberede meg mentalt og gjennomgå alle tenkelige og utenkelige sider ved det å dra på fotballkamp. Videre måtte jeg tilpasse meg de nye omstendigheter. For anledningen hadde jeg tatt på meg de styggeste klær som jeg eier og har — jeg måtte grave langt inn i garderobeskapet for å finne det. Mitt antrekk bestod av følgende plagg: en grå jakke, en hvit genser, en blågrå dongeribukse, et par sorte Adidas-sko med hvite striper, og et belte med en stor, "rusten" spenne. Jeg overveiet å gå i dress, men det kunne jeg ikke gjøre, da en forutsetning for å oppnå mitt formål (hvorom nedenfor) var å gli inn i mengden. Og det kan man virkelig si at jeg gjorde.

Før en kamp går fotballfolket i strie strømmer oppover Sognsveien, gjennom Ullevål Hageby, i retning Ullevål stadion. Vi — en venn var med som anstand — tenkte først at vi skulle gå den samme vei, men ankom heller standsmessig i drosje. Det er greit å overvære et lavkulturelt arrangement som dette, for interessens skyld, men det får da være måte på å menge seg med folket.

Vi gikk til vår inngang, hvor vi ble møtt av sikkerhetsvakter og en lang kø. Foran oss var noen jenter, hvis vesker ble gjennomsøkt. Dette tok sin tid, skal jeg si Dem, i tillegg til selve kroppsvisiteringen. Så kom endelig vår tur. Jeg gikk frem til ham og sa:

- «Jeg har masse i lommene. Hva ser du etter?»
- «Hehe.» - «Jeg må lete etter gjenstander som man ikke kan ta med inn.»

Så sa han:

- «Det ser greit ut. Bare gå inn.»

Vi gikk inn, og fant oss to seter med behørig avstand til de andre tilskuerne og med betryggende utsikt ned mot den berykede Klanen, som for øvrig kan beskues på bildet i all sin forferdelighet. Det var en halvtime til kampen skulle begynne, og flere tilskuere strømmet til. Jeg hadde håpet at min sidemann ville bli en av disse fete, anemiske bavianene med kortklippet hår og i blå VIF-trøye, men ble sittende ved siden av en sykelig tynn mann med et grovskårent ansikt, hvis skrale kropp ikke var i samsvar med hans høye, grove røst. Han var tynn av kroppsbygning, men hadde likevel muskler — såkalte arbeidermuskler. Energisk var han også, skulle det vise seg.

Ubehag ble til skrekk da en mann satte seg ned på setet bak meg, og jeg fikk hans bare, hårete legger på hver side av mitt ansikt. Jeg la plutselig merke til dem i sidesynet, og så forskrekket på dem. Jeg snudde meg imidlertid ikke; leggene tatt i betraktning, var det ingen vakker mann som satt bak meg. Det blir omtrent det samme som om man plutselig får en hånd eller labb med pels og klør på skulderen — da snur man seg ikke for å spørre hva det gjelder.

«Hjert'lig velkommen alle samma,» lød det fra høyttalerne. Så ble kampen åpnet med en heller uhøytidelig fanfare (den lød meget digital), etterfulgt av navneopplesning og lagoppstilling. Jeg driter en lang marsj i selve fotballkampen, som den årvåkne leser kanskje har merket; jeg var der kun for å observere og analysere disse gorillaene. Jeg satt jo midt i flokken. Her var det bare å ta for seg. Og jeg noterte flittig, kan jeg love Dem.

Jeg er altså sosiolog, dog uten formell utdannelse, men med bedre virkelighetskjennskap og større oppriktighet enn den vanlige norske sosiolog. Jeg pakker ikke mine teorier inn i sosialistisk drakt eller tilpasser mine observasjoner etter sosialistiske sannheter. Jeg beskriver samfunnet slik det virkelig er, og formidler dets liv og hendelser med de rette ord.

Så begynte kampen. Spillerne begynte å løpe etter ballen, og ikke lenge etter begynte Klanen å synge — om ikke så veldig stemt, så i alle fall med stor innlevelse. Deretter fulgte jubel og brøl (grensene mellom disse er flytende). Jeg så på det hele med avventende interesse, men så oppdaget jeg noe: tradisjoner, eller rettere sagt ritualer. Tidligere hadde jeg trodd at underklassen, hvilken disse menneskene tilhører, var fullstendig blottet for kultur og tradisjoner. Der tok jeg feil. Det viste seg nå at de hadde tradisjoner. Kanskje ikke så høykulturelle, men likevel tradisjoner. De bestod, etter hva jeg kunne oppfatte, blant annet av følgende:

- Før og mens spillerne ankommer banen, reiser man seg og holder frem sine skjerf. (Vi ble sittende.)

- Under kampen synges sanger, men hvilke forskjellige sanger som finnes, og når disse brukes, maktet jeg ikke å få rede på.

- Under pausen kommer en gjeng med smårollinger løpende ut med pokalen. De stiller seg foran hver tribune, og vifter med armene (og pokalen). Publikum vifter tilbake på samme vis.

- Å rope "øyh", "eey" eller lignende er visst påkrevet, i alle fall etter min rabiate sidemann å bedømme.

I tillegg til de ovennevnte tradisjoner, forekom det som kan kalles en sedvane: I visse tilfeller, for eksempel når en spiller skades eller når en spiller fra motstanderlaget skal skyte straffespark, begynner Klanen å rope i kor:

- «Homoo, homoo!»

Det var bisart å høre på. Foruten det grusomme østkantmål som ordet ble fremsatt på — grovt og ustemt —, uttalte de o-en som en mellomting av /o/ og /u/. Det var umulig å fastsette hvorvidt de sa /o/ eller /u/, men det var nok en trang /o/. Vel, supporternes tilrop bekreftet min mistanke om at Vålerenga generelt og Klanen spesielt er en bastion for fordommer, og i særdeleshet homohat. Måtte en meteor treffe tribunen.

Vel, kampen gikk sin gang. Imidlertid ante vi ikke hvem som tilhørte Vålerenga og hvem som tilhørte Lyn. Det ene lag hadde rød overdel og blå kortbukser, mens det annet lag hadde blå overdel og hvite kortbukser. Vi prøvde å lytte på ropene og granske Klanens oppførsel for å oppklare hvem som var hvem, men det gikk ikke. Det var først etter tretti minutter, da Lyn skåret, at vi fikk klarhet i det.

Hopens skuffede brøl forsterket det inntrykk som måltavlen bekreftet: VIF—Lyn 0—1.

Etter trettiåtte minutter skåret Lyn sitt annet mål, til min store fornøyelse. Jeg heiet på Lyn, men bare i mitt stille sinn. Å rope «Heia Lyn!» blant Vålerenga-tilhengere ville være å friste skjebnen for meget.

Jeg satt uaffisert, om enn tidvis forskrekket, gjennom store deler av kampen. Hvis jeg ikke satt og noterte, så satt jeg og så alle andre steder enn på banen. Jeg prøvde å følge med, men interessen var simpelthen ikke til stede — jeg fattet større interesse for publikum. Imidlertid vakte min labre entusiasme noe oppmerksomhet. Da sørget jeg for å sprette litt på setet og knytte hendene i tilgjort begeistring. Min fine holdning — det at jeg så ut som en simpel gategutt, forandret ikke min væremåte — ble også lagt merke til. Da skrevet jeg bare med litt med benene og laget en tøff mine i ansiktet. Da var det ok.

Så ble det pause, hvilken bød på musikk og snakk, samt reklame, over høyttaleranlegget. Videre ble der trillet ut en skuter, «til en verdi av 30.000 kroner» — den skulle gies til en tilfeldig tilskuer. Jeg stivnet av skrekk da jeg forstod at jeg var en av dem. I frykt for å få mitt ansikt på skjermen og så bli bedt om å komme ned på banen, hvor både en pågående intervjuer og riksdekkende fjernsyn stod klare, unnlot jeg å se mot banen. Jeg snudde meg mot min venn og prøvde å skjule ansiktet, jeg så ned på mobilen, og takk og lov kom der en stor dame som ble stående foran meg en stund. Så ble endelig vinneren trukket ut — jeg var reddet.

Så begynte annen omgang. Lagene hadde byttet side, så nå var Vålerenga nedenfor vår tribune. Det var meget lurt, tenkte jeg, for nærhet øker spenningen — man oppnår en følelse av at spillet er hevet til et høyere og avgjørende nivå.

Stemningen på tribunen hadde begynt å anta snev av pessimisme. «Hurra, hurra, vi er Vålerenga!» og desslike var byttet ut med «Kom igjen, Enga!». Utrop som «Dårlig ass!» og «Helt på jorde!» gikk igjen. Kampen begynte å nærme seg det syttiende minutt, og Lyn ledet med to mål. De forstod nok hvor dette bar hen.

Så skåret Vålerenga, i det sekstiåttende minutt. Det ble møtt med stående jubel og dans. (Jeg reiste meg ikke, hvis noen skulle være i tvil om det.) Det var likevel ikke sannsynlig at Vålerenga ville klare å ta igjen Lyn.

Vi hadde satt oss på et strategisk sted, på en rad nær trappen. Således skulle vi kunne forlate tribunen i full fart og komme oss ut før massene. Vi hadde imidlertid ikke tatt følgende forhold med i beregningen: De ble ikke sittende til kampens slutt. Da de innså at Vålerenga ikke ville vinne, reiste de seg og begynte å bevege seg mot utgangen — brått og uventet begynte de å gå! Som to av over 11.500 tilskuere skulle vi nå komme oss ut av stadion og forlate området. Og det tok sin tid.

Vålerenga tapte. Og det kunne vi takke fanden for, ellers ville vi antagelig ha blitt most på veien ut.

Det tok evigheter å komme seg ut av folkemengden. Fra tribunene på Ullevål stadion til broen ved grensen til Ullevål Hageby tok det nærmere ett kvarter — vanligvis ville det ha tatt et par minutter. Vi drev med mengden, men forsvant så inn i hagebyen. (Før i tiden bodde jeg der, og er godt kjent.) Etter hvert som vi gikk, ble der stadig færre folk. Til slutt gikk vi alene. I hagebyen hadde man flagget — for Lyn. Det var et morsomt skue.

Før jeg forlater selve fotballkampen, vil jeg komme med noen betraktninger om fotballfolket.

Deres ferd til stadion kan best sammenlignes med når man i gamle dager sognet til kirken. Det er jo rene folkevandringen. Men så er jo også fotball en religion for dem.

Fotball tar en stor del av deres liv. For mange av dem er fotball deres liv. Alt fra familier til vennegjenger ankommer til fotballkampen i store flokker. Menn i alderen 30-40 år utgjør den største andel, men der er også kvinner og deres små barn, ungdommer og mer tilårskomne mennesker. For mange familier er fotballkamper en av rammene rundt familielivet, likeledes som at noen familier går på restaurant, teater og lignende, mens andre familier går i kirken eller på bedehus. For mange barn er dette en del av deres oppvekst. Med andre ord er fotball det største og viktigste innhold i mange menneskers liv.

Videre har jeg funnet noen tendenser som har klare likheter med nasjonalisme. I dette tilfellet er det ikke folk mot folk eller land mot land, men øst mot vest — en kamp mellom Oslos sosiogeografiske grupper. Eller som en bonde fra Østlandet så eminent uttrykte det: «Oslo har ett lag for dom mæ slips, og ett lag for dom uten slips.» Dette er en salig blanding av klassementalitet, lokalpatriotisme og kollektivisme, for Vålerengas del tilsatt en stor dose primitivitet og tarvelighet. Parallellene til nasjonalisme er klare: Man har en forestilling om et folk, i dette tilfellet østkantfolket, som gjennom et til østkanten tilhørende fotballag knyttes til kollektiv seier. (Det var jo uansett ikke tilfellet denne gangen.) Irrasjonaliteten er åpenbar: Forestillingen om at et fotballag bestående av et dusin veltrente og flinke spillere som vinner en kamp, på noe vis skulle gi disse fete, stygge og dumme skapningene, altså VIF-supporterne, gode egenskaper eller personlig seier, er både irrasjonelt og kollektivistisk — ren og skjær dumhet. Disse patetiske menneskene lar fotballspillerne realisere dem selv. De bygger sitt selvbilde på dem. For å si det som de tenker det: "De skåret — vi er best!" Deres underbevisste erkjennelse av at de er laverestående, er årsaken til dette behovet for å heve seg selv (i dette tilfellet ved hjelp av fotballspillere). Det er et uttrykk for underbevisste mindreverdighetskomplekser. Sett i lys av dette, bør det ikke komme som noen overraskelse at de fleste av Vålerengas supportere har lav eller ingen utdannelse, lavtlønnet arbeide, et begrenset kunnskapsnivå, et åndsliv til å gråte av, og er fordomsfulle som få.

Konklusjon: De er simpelthen en gjeng med tapere.

En annen del av planen var å besøke Klanens beryktede utested: Bohemen. Det er ett av de mest uformelle utesteder som finnes i Oslo. Der er det øl og fotball som gjelder. Videre er der meget tøffe forhold, har jeg latt meg berette om; hvis man for eksempel skulle finne på å rope «Lyn er best», så skal man prise seg lykkelig hvis man kommer ut derfra i live. Dette forslaget var imidlertid noe dristig og vågalt. Det var ikke helhjertet. Men det at Vålerenga tapte, med den følge at der ikke ville bli så meget liv og leven på Bohemen, gav oss et godt påskudd for å ikke gå. Dessuten ville jeg antagelig ha reagert som en gris på slakteriet.

«Hvorfor gjør han dette mot seg selv?» spør kanskje den skrekkslagne leser seg; «hvorfor denne selvpiningen?» Det hele har sin årsak: Jeg er et meget fint og porøst menneske — man kan kanskje kalle meg sart —, som har levet et skjermet og idyllisk liv, og har for det meste bare vært i min egen klasse. Det var først da jeg kom i tjueårene at jeg oppdaget arbeidere. Det var et møte som skulle forandre mitt syn på menneskene og verden for bestandig. Det var en ny opplevelse. De var simple og enfoldige, tarvelige og fordomsfulle, skitne og fæle. Å oppdage disse laverestående menneskene vakte sjokk og avsky, men desto større interesse fikk jeg. En slags skrekkblandet fascinasjon, kan man si. Derfor har jeg fått dette behovet. Det er tukt og tarv.