En hårreisende forteelse.

Etter lange tiders tunge tanker er det på tide å bringe min leser noe mer trivielt og lettfattelig. Denne gangen skal innlegget omhandle mitt hår. Det var på tide, for det er ganske omfattende. Temaet, altså — men sannelig også håret.

Innledningsvis kan jeg fortelle om hårets beskaffenhet. Det er stritt, men tykt og fyldig. Enten det er kort eller langt, gir det mange muligheter for valg av frisyrer og fasonger. Videre har jeg den fordel at håret kler meg uansett lengde. Håret tilfører mitt utseende en dimensjon som jeg ikke vil miste. Det er noe av det kjæreste jeg har — jeg er avhengig av det.

Der er mange faktorer som påvirker valg av frisyre: Vær og vind, humør og ikke minst klær. Til antrekk som er klassisk eller moderne elegante, for eksempel dress, lager jeg gjerne sideskill i håret. (Til vanlig lar jeg håret med sideskillet være noenlunde luftig og ledig, mens jeg ved formelle anledninger lager det stivt og velformet; ikke ett hårstrå legges vilkårlig.) Når jeg skal på stranden eller gå tur, blir det mer tilfeldig, men pent liggende, gjerne med en lang, stri pannelugg som slenger. Når jeg skal feste, lager jeg det noe stilig rufsete eller grer hele håret bak (det som på folkemål kalles "sleik"). Jeg bruker voks og gelé, mousse og pasté — gjerne sammen —, og ved noen anledninger benytter jeg brylkrem.

I dag gjorde jeg noe som jeg ikke burde gjøre. Men det ble bare slik — alt lå til rette for det. Det var litt pirrende deilig, men samtidig fikk jeg en følelse av ulydighet. Tvilen var dyp. Jeg stod lenge foran speilet hjemme før jeg bestemte meg for å dra.

Jeg laget sideskill fra høyre.

Sideskill bør lages fra venstre. Der er mange grunner til det. Den første er tradisjoner. Min nå avdøde farfar hadde alltid skill fra venstre — jeg har det etter ham. Det handler om gamle tradisjoner og videreførelse av disse. Dette sideskillet er en liten del av den arv som generasjonene før meg har gitt meg. Videre handler det om symbolikk og sosiale koder. Alle mennesker fra fine familier grer sitt hår fra venstre. Dette er en sosial markør; man viser tilhørlighet, man viser hvem man er. Selv er jeg meget oppmerksom på dette, og bruker det blant annet til å identifisere mennesker når jeg befinner meg i samfunnet generelt og i festlige lag spesielt. En gutt med sideskill er nesten sikret oppmerksomhet og nysgjerrighet fra meg — i det minste et lite blikk. Sideskillet er nok til at jeg vil snakke med ham. (Å få snakke med meg er ikke alle forunt).

Jeg har tidligere pleiet å være fri med meg selv på dette området. Hvis håret bokstavelig talt lå til rette for et sideskill fra høyre, så laget jeg et sådant, istedenfor å ødelegge grunnlaget og lage et nytt. Dette var noe som jeg kunne gjøre helt til den dagen da en person sa til meg:

- «Hitler hadde sideskill fra høyre.»

Og tilføyde:

- «Uten sammenligning for øvrig.»

Dette ble et vendepunkt, også for sideskillet. Etter dette laget jeg aldri sideskill fra høyre lenger. Jeg ble også oppmerksom på andre (ungdommer) som hadde det. Hadde de nynasjonalistiske tendenser, mon tro? Eller var det bare tilfeldig? Uansett fikk jeg meg ikke til å lage et høyresideskill. Det gikk bare ikke.

Jeg har grublet vel og lenge på dette: Er det rasjonelt å la være å lage et høyresideskill, bare fordi en ond mann — Adolf Hitler — gikk med det for nesten sytti år siden? Jeg kan forstå at de som opplevde Den annen verdenskrig ville, og vil, distansere seg fra dette. Et gammelt menneske vil naturligvis reagere sterkere på både høyresideskill og hakekors enn et ungt menneske vil. Men nå er over et halvt århundre gått. Hvor lenge skal man holde denne assosiasjonen i live?

Jeg brøt den i dag. Det var ikke med fornøyelse. Jeg var foran speilet flere ganger i løpet av dagen, hvor jeg stod og vurderte å fjerne sideskillet. Men det lå så fint. Jeg lot det være.

Jeg skal dog ikke gjøre det til noen vane.