Det store dokumentasjonsprosjektet.

Nei, det er ikke snakk om et statsfinansiert prosjekt for dokumentering av sørsamiske koftemønstre eller enda ett av mine etymologiske referansekompendier. Det er bare jeg som har begynt å forevige liv og hverdag med bilder, lyd og film.

Det hele oppstod da jeg en tilfeldig dag, på en like tilfeldig buss, brått ble ufrivillig tilhører til en sjuskete uteligger som kanskje ikke så harmonisk, men med stor innlevelse fremførte en sernade som mangler sidestykke i min erindring. Skrikingen pågikk i flere minutter, uten det minste tegn til skam eller stemmesvikt. Det skar i marg og ben. Stemmen var rusten som en gammel spiker. En sløv sag på bølgeblikk ville fortone seg som vakkert fiolinspill i forhold. Dette måtte bare spilles inn.

Alt som jeg hadde tilgjengelig, var en taleopptager på min mobiltelefon. Man vil kanskje bebreide meg for mitt dårlige innspillingsutstyr. Taleopptageren er enkel og har begrenset opptakslengde. Men uansett kunne vel ikke forskjellen mellom taleopptageren og en avansert innspiller være av så stor betydning, i alle fall ikke hva angår lydkvaliteten.

Siden den forferdelige bussturen har jeg tatt opp enda flere lydfiler og videosnutter, i tillegg til en rekke bilder. Og mer skal det bli.