Høneballetten.

Det er år og dager siden jeg sist gikk i butikker på lørdager. Jeg hater lørdager, og holder meg langt unna kjøpesentre, handlegater og andre steder hvor mange ferdes. Jeg unngår også busser, trikker og tog.

Men i dag måtte jeg. Jeg har mange ærender og gjøremål nå i desember, så det var uunngåelig. Jeg tok på meg frakken og gikk ut døren.

Så stod jeg der, på Majorstuen, i et mylder av mennesker. Foran meg var den beryktede og svært fryktede Bogstadveien. Det hele åpenbarte seg som en allusjon til Helvetes porter. Jeg kunne formelig se djevlene og styggepakket komme ut fra det ulmende gapet. Men fryktløs gikk jeg inn.

Vanligvis kommer jeg meg ned til Hegdehaugsveien på fem minutter. Men altså ikke på lørdager. Jeg gikk fremover, men ble straks forhindret av en merr av en kvinne, overlesset med falsk pelskrage og «blingbling» (tunge, uekte smykker og lignende), som svinset og svanset nedover fortauet. Man skulle tro hun led av benskjørhet og løse ledd, for både armer og ben veivet ubehersket i alle retninger.

Jeg måtte forsøke å komme meg forbi, selv om det innebar en ikke ubetydelig risiko for å få en ellevill hånd over kjeften. Jeg bøyet meg litt ned og hastet forbi. Men jeg var ikke før kommet forbi, før jeg måtte hoppe til siden, da en stor, brautende kar kom gående i høy fart mot meg. Jeg, som har oppdragelse, vet at man går på sin høyre side. Men jeg glemmer alltid at vanlige folk går hvor de vil, aldeles vilkårlig og uten hensyn til andre. Jeg kom plutselig på det igjen, da jeg var bare centimetre fra å gå rett på denne vandrende muren. Jeg bykset til siden i ekte James Bond-stil. Det var bare saltoen, samt revolveren i hånden, som manglet. (Og det skal vi kanskje være glad for.)

Jeg samlet meg fort og gikk videre. Så ble jeg gående bak en av disse barrikadene, bestående av fire-fem mennesker som så hensynsløst opptok hele fortausbredden. Da var det bare å gi seg over til fortauets kanter og trippe langsved.

Så kom enda en barrikade, men denne gangen i motgående retning. De syntes ikke å ha noen hensikter om å flytte seg. De gikk der og snakket med og så på hverandre. Så jeg satte opp farten, bøyet min høyre skulder noe fremover og gikk rett mot dem. Som et spyd skulle jeg trenge gjennom dem. Og det gjorde jeg også. Her var bokstavelig talt intet rom for høflige henstillinger.

Resten av den strabasiøse ferden ned mot mitt mål i Hegdehaugsveiens sidegater fortonet seg som det reneste utforrenn. Det var som om jeg stod slalåm nedover veien. Stadige svinger i bratt lende. Levende stenger var der også. Det var bare skiene som manglet. Jeg ville ha vunnet gull for min innsats.

Senere bar det ut på gaten igjen, og videre ned mot sentrum. Først ble jeg nesten påkjørt av en barnevogn. Disse krakilske mødrene med barnevogn er virkelig en trussel. Med den største hensynsløshet opptar de hele fortauet, gjerne to ad gangen (de pleier å alliere seg, disse barnevognmafiosaene). Så blokkerer de gjerne både fortau og innganger når de benker seg ned på en kafé. Hertil kommer høylytt kakling, barnegråt og andre ulyder i en uskjønn forening. Et kor bestående av utdøde reptiler og skrekkøgler ville jo fortone seg som Sølvguttene i forhold. For et gudsjammerlig leven. Skrik og skrål.

Så ble jeg igjen gående bak det annet kjønn. Denne gangen var det to av utyskene. Blonde og forfinede, med urbane klær, gikk de med avhengslede armer og ben, kastet på hår og hode. Så åpnet den ene av dem munnen. Ut kom et bondsk vestlandsmål som kastet mine tanker hen på budeier, kuer og grønne enger. «Jao, eg trrur at (...)» «Ja, det tror du vel,» tenkte jeg og snerpet munnen, før jeg satte opp farten og kom meg forbi Dagros og Veslemø.

Etter å ha kjempet meg gjennom en folkemengde av blekfete gutter i rosa genser, tykke mennesker med enda bredere talemål og enda flere avhengslede kvinner, var jeg nede ved Slottet. Jeg gikk gjennom parken. En herlig og frigjørende stund.

Jeg kom gående ned fra Slottsplassen. Foran meg ventet Karl Johans gate. Bak meg stod statuen av mannen som har gitt navn til gaten. Karl Johan var i sin tid en utmerket hærfører og hadde deltatt i mang en krig. Men han var nok glad der han stod, for at det ikke var han som måtte forsere massene denne gang.

Etter harde kamper — slaget stod mot en hær av tiggere, dansende julenisser og overvektige kvinner med handleposer så fulle at det rent stred imot tyngekraften — kom jeg endelig frem til Steen & Strøm. Eller Stren & Stønn, som jeg i et øyeblikk av forargelse og oppgitthet benevnte det. For sjelden har jeg opplevet en slik anstrengende handletur som den på kjøpesenteret. Folk gikk i alle retninger. Folk stanset gjerne opp, selv om det var midt i passasjen. Og da jeg gikk bak ved siden av en dame i rød kåpe og med hvitt, oppsatt hår, fant hun det plutselig for godt at hun skulle bråsnu og gå inn i en butikk — og gikk da nesten på meg, var det ikke for at jeg var oppvakt og stanset. Men hun sa i det minste unnskyld. Jeg nikket tilgivende og gikk videre.

Så kom jeg til rulletrappen, hvor folk stod som bowlingkjegler. Gud bedre, for en vilkårlig og udannet oppstilling.

Så bar det videre nedover Karl Johans gate. «Hvorfor i all verden går jeg her?» spurte jeg meg selv der jeg gikk blant østeuropeiske tiggere, pakistanske roseselgere og nigerianske gledespiker. For et fantefølge. Karl Johans gate er turistenes, horenes og østkantfolkets gate. Den verste bermen ferdes der. Og der gikk jeg, midt i den gemene hop.

Byen var intet blivende sted. Jeg fullførte de viktigste oppgavene (de andre måtte jeg bare utsette til en annen dag), kastet meg i en drosje og dro rett hjem. I gangen står mange handleposer henslengt. Frakken likeså. Nå sitter jeg her, med dundrende hodepine. Jeg måtte ofre meg. Men der er stadig færre oppgaver på listen. Jeg led ikke forgjeves.