I Dovrehallen, del 3.
Min trang etter å oppsøke det folkelige, har igjen gitt seg det merkeligste utfall. Ja, for merkelig er det når jeg for fjerde gang på kort tid oppsøker Dovrehallen. Det gjorde jeg i dag.
Her har jeg inntatt to måltider — flesk i duppe og kalvestek —, samt en frokost bestående av egg og beiken. I dag stod fårikål på menyen.
Vi — jeg og min faste følgesvenn på Dovrehallen — satte oss ned. Et øyeblikk etter kom vår kjære servitør, denne gangen adskillig mer fortrolig. Han mottok bestillingen og gikk.
Da var det bare for meg å trekke pusten og forberede meg. For jeg visste at han straks ville komme tilbake med to bestikksett og to hvite servietter, som han på klønete og usikkert vis, og selvsagt fullstendig feil, ville legge på bordet. To ganger tidligere har han servert oss, og hver eneste gang har han klart å legge bestikket forskjellig. Jeg satt der i spenning og lurte på hvordan han kom til å legge bestikket denne gangen.
Og ganske som jeg trodde. Han kom, la bestikket så pent på bordet og peste frem et «slik». Tre ganger, tre forskjellige måter.
- «Hvor mange måter er det egentlig mulig legge bestikket på..?» spurte jeg forundret, etter at servitøren var gått.
- «He, he. Nei, det er ikke godt å si.»
- «Hvis det er noe i verden som kan gjøre meg gal, så må det være dette...»
For det er virkelig en prøvelse. Jeg sitter der som en klippe av tålmodighet og følger med på hans bevegelser og hvor han legger bestikket. Med mindre jeg vender hodet og ser en annen vei mens det pågår. Jeg kjenner at jeg må gripe tak i stolen, i bordet eller rett og slett stramme hendene, for det er uutholdelig. Noen ganger var jeg like ved å fortelle ham hvordan det skal ligge. Andre ganger la jeg bestikket på rett sted etter at han var gått. Men nå hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle la dem ligge uansett. Og jeg lot dem ligge!
Så kom maten på bordet. Årets første fårikål! Det var virkelig velsmakende, etterlengtet — og som vanlig mettende.
Da vi reiste oss og gikk, sa servitøren, som stod ved vårt bord:
- «Ha det, gutter!»
Vi sa far vel og gikk ut.
- «“Gutter”..?» spurte jeg. «Det var kanskje litt direkte, men av en eller annen grunn ble jeg ikke fornærmet.»
- «Jeg tror det er hans måte å anerkjenne oss på.»
- «Ja. “Gutter” er kanskje en slags hedersbetegnelse.»
- «Ja, jeg tror det.»
Og det var nok rett. Ved å tiltale oss «gutter» hadde han vist at han godtok oss, ikke bare som gjester, men også som mennesker. Det var rett og slett en høflig gestus. Og jeg må si at jeg likte den.
Her har jeg inntatt to måltider — flesk i duppe og kalvestek —, samt en frokost bestående av egg og beiken. I dag stod fårikål på menyen.
Vi — jeg og min faste følgesvenn på Dovrehallen — satte oss ned. Et øyeblikk etter kom vår kjære servitør, denne gangen adskillig mer fortrolig. Han mottok bestillingen og gikk.
Da var det bare for meg å trekke pusten og forberede meg. For jeg visste at han straks ville komme tilbake med to bestikksett og to hvite servietter, som han på klønete og usikkert vis, og selvsagt fullstendig feil, ville legge på bordet. To ganger tidligere har han servert oss, og hver eneste gang har han klart å legge bestikket forskjellig. Jeg satt der i spenning og lurte på hvordan han kom til å legge bestikket denne gangen.
Og ganske som jeg trodde. Han kom, la bestikket så pent på bordet og peste frem et «slik». Tre ganger, tre forskjellige måter.
- «Hvor mange måter er det egentlig mulig legge bestikket på..?» spurte jeg forundret, etter at servitøren var gått.
- «He, he. Nei, det er ikke godt å si.»
- «Hvis det er noe i verden som kan gjøre meg gal, så må det være dette...»
For det er virkelig en prøvelse. Jeg sitter der som en klippe av tålmodighet og følger med på hans bevegelser og hvor han legger bestikket. Med mindre jeg vender hodet og ser en annen vei mens det pågår. Jeg kjenner at jeg må gripe tak i stolen, i bordet eller rett og slett stramme hendene, for det er uutholdelig. Noen ganger var jeg like ved å fortelle ham hvordan det skal ligge. Andre ganger la jeg bestikket på rett sted etter at han var gått. Men nå hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle la dem ligge uansett. Og jeg lot dem ligge!
Så kom maten på bordet. Årets første fårikål! Det var virkelig velsmakende, etterlengtet — og som vanlig mettende.
Da vi reiste oss og gikk, sa servitøren, som stod ved vårt bord:
- «Ha det, gutter!»
Vi sa far vel og gikk ut.
- «“Gutter”..?» spurte jeg. «Det var kanskje litt direkte, men av en eller annen grunn ble jeg ikke fornærmet.»
- «Jeg tror det er hans måte å anerkjenne oss på.»
- «Ja. “Gutter” er kanskje en slags hedersbetegnelse.»
- «Ja, jeg tror det.»
Og det var nok rett. Ved å tiltale oss «gutter» hadde han vist at han godtok oss, ikke bare som gjester, men også som mennesker. Det var rett og slett en høflig gestus. Og jeg må si at jeg likte den.
posted by André at 12:00
<< Home