O thou that tellest good tidings.
I aften har jeg vært på konsert i Drammen. G. F. Händels «Messias», et storslagent og timelangt verk innen kirkemusikk, skulle fremføres i Bragernes kirke.
For anledningen tok jeg på meg en lyselilla skjorte og en fiolettlilla genser, samt rødstripede sorte bukser og en sort frakk. Det er viktig med gjennomtenkte antrekk, og i denne anledningen — i begynnelsen av adventen — ville jeg gå med lilla.
Så bar det atter en gang ut i provinsen. Jeg satte meg på toget og dro fra Oslo til Drammen, ankom en halvtime før konserten skulle begynne klokken atten, gikk på kafé og drakk en varm sjokolade med krem — så dro vi til kirken.
Vi kom til kirken, ble ønsket velkommen og steg inn. Det var ti minutter til konserten skulle begynne, og kirken var full av mennesker. Vi fikk valget mellom å sette oss bakerst eller å gå opp på sideskipet. «Men det er jo der de utstøtte satt,» klaget jeg. Det fikk ikke hjelpe. Vi gikk opp.
Jeg var avventende, der jeg satt med hodet skrått mot alteret. Det tilhører sjeldenhetene at jeg går i kirken, og da gjerne bare ved livshøytider.
Konserten ble innledet av en kvinne som på noe som slett ikke var drammensmål ønsket velkommen. Hun holdt en mindre tale, hvori hun blant annet sa at «vi arrangerer Messias-konsert for 13. gang i år». «Ja vel,» tenkte jeg, «da har dere i det minste fått øvet litt.» Men jeg lot det passere. Nå begynte musikken.
Konserten ble fremført på gammel engelsk, fra 1700-tallet, med ord og former som 'thou tellest, didst', 'thy', 'thee' og 'hath', samt i dag arkaiske ord som 'behold' og 'good tidings'. 'Behold' brukes ikke lenger på engelsk. Det kan sammenlignes med norsk, hvor 'aktelse', eller nynorsk 'vørdnad', er blitt byttet ut med 'respekt'.
Stemningen bygget seg gradvis opp, fra god til bedre. Jeg satt der, i en herlighet av vakker musikk og like vakker sang, og beundret kirken fra innsiden. Stilen var nygotisk, lot jeg meg berette om, og særlig var taksøylene karakteristiske eksempler på denne stilen. Taksøylene lignet på og gav assosiasjoner til store og høye trær i skogen, som på toppen føyet sine grener sammen — og laget en hall eller katedral. Denne stilen skulle bringe naturen inn i hus generelt og kirken spesielt.
Konserten gikk sin gang, med meg som betatt tilskuer og lytter. Og mens jeg hørte på den himmelske sangen, leste jeg også i sangheftet. Dette gav en dobbel dimensjon og tilførte opplevelsen mer enn hva musikken alene ville ha gitt.
Jeg lot meg bevege og begeistre gjennom hele konserten, skjønt det ble litt slitsomt å sitte på en trebenk i over tre timer. Jeg pleier å sitte med mitt venstre ben over mitt høyre. Dette ville jeg vanligvis ikke ha gjort i dette tilfellet, da en gift kvinne satt på min høyre side. Jeg skulle ha hatt min høyre fot over mitt venstre, mot min bekjent. Men forlat meg for det — det ble så uutholdelig tungt og slitsomt.
Jeg hadde byttet benstilling et utall ganger, da vi nådde konsertens høydepunkt: stykket «Hallelujah». Og dette var virkelig et dekkende navn, for stemningen gikk virkelig i taket. Dette er den delen av verket som, også ifølge sangheftet, «er mest kjent». Eller som min bekjente sa, ikke uten munterhet: «Denne har du sikkert hørt.»
Konserten gikk mot slutten. Det siste verset ble spilt. Man reiste seg og klappet begeistret. Applausen varte i flere minutter. Så satte man seg ned igjen, og så begynte koret å synge et slags amen, som jeg må si lød meget vakkert og hengivent.
Så var det hele over. Vi gikk ned, ut — og inn i aftenen.
Jeg var ikke overveldet. Men det hele var en stor opplevelse. Ikke bare var musikken vakker og sangen skjønn. Hele konserten var så gjennomført. Hvert enkelt stykke hadde fått en stemning som samsvarte med innholdet. Men de sørgelige stykkene, som bar bud om både dommerdag og det som verre er, hadde ingen sørgelig stemning. Tvert imot hadde de en stemning av mot og hengivenhet — og litt ærefrykt.
Som nevnt ovenfor var der en del symboler i kirken, blant annet taksøylene som symboliserte trær. Jeg forstod også hva de harde trebenkene skulle symbolisere og minne oss om. — Jesu lidelse.
For anledningen tok jeg på meg en lyselilla skjorte og en fiolettlilla genser, samt rødstripede sorte bukser og en sort frakk. Det er viktig med gjennomtenkte antrekk, og i denne anledningen — i begynnelsen av adventen — ville jeg gå med lilla.
Så bar det atter en gang ut i provinsen. Jeg satte meg på toget og dro fra Oslo til Drammen, ankom en halvtime før konserten skulle begynne klokken atten, gikk på kafé og drakk en varm sjokolade med krem — så dro vi til kirken.
Vi kom til kirken, ble ønsket velkommen og steg inn. Det var ti minutter til konserten skulle begynne, og kirken var full av mennesker. Vi fikk valget mellom å sette oss bakerst eller å gå opp på sideskipet. «Men det er jo der de utstøtte satt,» klaget jeg. Det fikk ikke hjelpe. Vi gikk opp.
Jeg var avventende, der jeg satt med hodet skrått mot alteret. Det tilhører sjeldenhetene at jeg går i kirken, og da gjerne bare ved livshøytider.
Konserten ble innledet av en kvinne som på noe som slett ikke var drammensmål ønsket velkommen. Hun holdt en mindre tale, hvori hun blant annet sa at «vi arrangerer Messias-konsert for 13. gang i år». «Ja vel,» tenkte jeg, «da har dere i det minste fått øvet litt.» Men jeg lot det passere. Nå begynte musikken.
Konserten ble fremført på gammel engelsk, fra 1700-tallet, med ord og former som 'thou tellest, didst', 'thy', 'thee' og 'hath', samt i dag arkaiske ord som 'behold' og 'good tidings'. 'Behold' brukes ikke lenger på engelsk. Det kan sammenlignes med norsk, hvor 'aktelse', eller nynorsk 'vørdnad', er blitt byttet ut med 'respekt'.
Stemningen bygget seg gradvis opp, fra god til bedre. Jeg satt der, i en herlighet av vakker musikk og like vakker sang, og beundret kirken fra innsiden. Stilen var nygotisk, lot jeg meg berette om, og særlig var taksøylene karakteristiske eksempler på denne stilen. Taksøylene lignet på og gav assosiasjoner til store og høye trær i skogen, som på toppen føyet sine grener sammen — og laget en hall eller katedral. Denne stilen skulle bringe naturen inn i hus generelt og kirken spesielt.
Konserten gikk sin gang, med meg som betatt tilskuer og lytter. Og mens jeg hørte på den himmelske sangen, leste jeg også i sangheftet. Dette gav en dobbel dimensjon og tilførte opplevelsen mer enn hva musikken alene ville ha gitt.
Jeg lot meg bevege og begeistre gjennom hele konserten, skjønt det ble litt slitsomt å sitte på en trebenk i over tre timer. Jeg pleier å sitte med mitt venstre ben over mitt høyre. Dette ville jeg vanligvis ikke ha gjort i dette tilfellet, da en gift kvinne satt på min høyre side. Jeg skulle ha hatt min høyre fot over mitt venstre, mot min bekjent. Men forlat meg for det — det ble så uutholdelig tungt og slitsomt.
Jeg hadde byttet benstilling et utall ganger, da vi nådde konsertens høydepunkt: stykket «Hallelujah». Og dette var virkelig et dekkende navn, for stemningen gikk virkelig i taket. Dette er den delen av verket som, også ifølge sangheftet, «er mest kjent». Eller som min bekjente sa, ikke uten munterhet: «Denne har du sikkert hørt.»
Konserten gikk mot slutten. Det siste verset ble spilt. Man reiste seg og klappet begeistret. Applausen varte i flere minutter. Så satte man seg ned igjen, og så begynte koret å synge et slags amen, som jeg må si lød meget vakkert og hengivent.
Så var det hele over. Vi gikk ned, ut — og inn i aftenen.
Jeg var ikke overveldet. Men det hele var en stor opplevelse. Ikke bare var musikken vakker og sangen skjønn. Hele konserten var så gjennomført. Hvert enkelt stykke hadde fått en stemning som samsvarte med innholdet. Men de sørgelige stykkene, som bar bud om både dommerdag og det som verre er, hadde ingen sørgelig stemning. Tvert imot hadde de en stemning av mot og hengivenhet — og litt ærefrykt.
Som nevnt ovenfor var der en del symboler i kirken, blant annet taksøylene som symboliserte trær. Jeg forstod også hva de harde trebenkene skulle symbolisere og minne oss om. — Jesu lidelse.
posted by André at 12:00
<< Home