Etterlyst.

Det kan gå måneder uten livstegn fra meg før min familie spør hvordan jeg har det. Det kan gå flere uker mellom hver gang jeg møter venner. Mitt liv og virke opptar meg meget og legger store beslag på min tid. Så når jeg blir stille og forsvinner, er det ingen som spør. For de vet at jeg kommer tilbake.

Men på London går det ikke upåaktet hen. Jeg er et kjent, om ikke kjært innslag i Oslos skjeve uteliv, og man finner meg til stadighet sittende ved klubbens langstrakte bar en sen aften, behagelig tilbakelent med noe godt i hånden.

Nå har jeg ikke vært på London på flere uker. Sykdom, hussalg og hundre andre gjøremål er grunnen til det. Jeg har simpelthen ikke tid eller anledning til å feste.

Med en viss bekymring — for meg, men sannelig også for salget — hadde en av bartenderne spurt en venn av meg:

«Hvor er vennen din som er så glad i whisky?»

Tydeligere kan det vel ikke sies. Det sier alt. Og det sier for meget.