Å selge et hus.

Nå skal min leilighet selges, og i den forbindelse bør jeg ha en eiendomsmegler. Min kjennskap til gjeldende regler og lovverk begrenser seg til det alminnelige. Visning, budrunder og annet papirarbeide tar for megen tid. Og ikke minst har jeg ikke den ringeste lyst til å forholde meg til folk fra de lavere klasser. Derfor vil jeg ha en mellommann.

Jeg har henvendt meg til en rekke eiendomsmeglere. Ikke bare skal leiligheten verdsettes, prisantydning fastsettes og ikke minst anbud innhentes; salgstekster skal skrives, bilder skal taes og prospekter skal trykkes.

Men for meg er det ikke bare å gå rett frem, som på viset ovenfor. For i tillegg til det ovennevnte, nemlig prisen og det praktiske, stiller jeg også krav til selve eiendomsmegleren.

Det er en kjent sak at jeg ikke kan fordra eiendomsmeglere. Jeg avskyr dem rett og slett. Disse unge mennene er et tarvelig syn. De har bakgrunn i underklassen og har jukset seg gjennom BI. De eier ikke kultur og har ikke den ringeste form for finhet eller eleganse. De kommer brautende ned Bogstadveien i sine stripede Hugo Boss-dresser, som selvsagt sitter som et pølseskinn, og har gjerne en bimbo på slep. På seg har de hvite skinnsko med syltynn spiss, og knallgrønne sokker «som skal matche slipset».

Slike kan bare glemme å få oppdraget.

En annen gruppe eiendomsmeglere som jeg ikke kan fordra, er de som virkelig ser ut som arbeidere, med kortklippet hår, enfoldig blikk og dårete smil. De skrever når de sitter, og snakker grovt og høyrøstet. De bærer dress som om den var en tvangstrøye. Og de har gjerne snippen åpen, selv på offisielle fotografier.

Slike kan jeg betakke meg for.

Jeg vil ha en ordentlig eiendomsmegler, med belevelse og selvstendighet. Vedkommende må bære sin dress med glede og ha veltalenhet. Men vedkommende må likevel ha «folkelig appell», og det har jeg klart og tydelig forlangt.

Akk, for et valg. Jeg aner ikke hvem jeg skal velge. En blekhåret broiler med stor selvtillit som viser frem seg selv mer enn leiligheten? En ordentlig, men formell og forretningsmessig megler som kanskje ikke er så pågående overfor mulige kjøpere? Eller kanskje en omgjengelig og jordnær megler, enkel og uforfinet, som med hyggelig, men kanskje litt ubehersket åpenhet kan gjøre seg til lags med kjøpere og dra frem noen ekstra bud?

Men her jeg sitter i min store tvil, fikk jeg to gode og velmente råd fra en bekjent.

«Ta den mest griske.»

Og videre:

«Få mest mulig ut av salget. Snu deg vekk i vemmelse og la ulvene hyle.»

Mitt valg er klart: Beskjemmet, men tilfreds.

Etterlyst.

Det kan gå måneder uten livstegn fra meg før min familie spør hvordan jeg har det. Det kan gå flere uker mellom hver gang jeg møter venner. Mitt liv og virke opptar meg meget og legger store beslag på min tid. Så når jeg blir stille og forsvinner, er det ingen som spør. For de vet at jeg kommer tilbake.

Men på London går det ikke upåaktet hen. Jeg er et kjent, om ikke kjært innslag i Oslos skjeve uteliv, og man finner meg til stadighet sittende ved klubbens langstrakte bar en sen aften, behagelig tilbakelent med noe godt i hånden.

Nå har jeg ikke vært på London på flere uker. Sykdom, hussalg og hundre andre gjøremål er grunnen til det. Jeg har simpelthen ikke tid eller anledning til å feste.

Med en viss bekymring — for meg, men sannelig også for salget — hadde en av bartenderne spurt en venn av meg:

«Hvor er vennen din som er så glad i whisky?»

Tydeligere kan det vel ikke sies. Det sier alt. Og det sier for meget.

Er jeg psykopat?

En artikkel på Dagbladets nettside, som også utgjorde et grunnlag for en mer eller mindre vitenskapelig holdbar test, fattet min interesse.

Er jeg psykopat? Det skal vi snart finne svar på.

Reglene er som følger:

«Psykopatisjekklisten (PCL - psychopathy checklist) er utviklet av den kanadiske psykologen Robert Hare og er et diagnosesystem for psykopati.

Listen består av 20 kjennetegn med følgende poengsystem: 2 poeng gies når kjennetegnet sikkert er til stede, 1 gies når det sannsynligvis er til stede, og 0 poeng gies når det sikkert ikke er til stede.

Det kan maksimalt oppnåes 40 poeng, og i Skandinavia regner man en person som får mer enn 25 poeng, som en psykopat. (Hare selv setter grensen ved 30.) De fleste forskere er imidlertid enige om at det finnes grader av psykopati, derfor kan en person med lavere resultat også kvalifisere til betegnelsen.

Opptil fem kjennetegn kan utelates før testen ikke kan gjennomføres.

Testen må administreres av en person med relevant utdannelse for at den skal kunne brukes diagnostisk.»

Ja, da begynner vi.

Glatthet/overflatisk sjarm
Overfladisk til de grader, om ikke alltid like sjarmerende.
2 poeng.

Egosentrisme/storhetsverdier om egen verdi
Med all berettigelse.
2 poeng.

Behov for nye impulser/lett for å kjede seg
Nei.
0 poeng.

Sykelig løgnaktighet/bedrageri
Nei, det får da være grenser.
0 poeng.

Bløffmakeri/manipulering
Ærlighet varer lengst.
0 poeng.

Manglende anger eller skyldfølelse
Akk, nei. En av mine svake sider.
1 poeng.

Manglende dybde av følelser
Nei.
0 poeng.

Ufølsomhet, manglende empati
Bare overfor undermennesker.
2 poeng.

Parasittær livsstil (snylter på andre)
Nei, så ingenlunde. Riktignok var jeg bortskjemt som barn, men i dag bekoster jeg både mat, hus og øvrig livsopphold selv. Og ikke minst: Jeg lar meg aldri påspandere.
0 poeng.

Oppfarende/dårlig kontroll over sinne
De eneste som kan få meg ut av mitt gode skinn, er Finn-Erik Vinje, Kristin Halvorsen og bussjåfører.
Ja, hver dag!!
2 poeng.

Promiskuøs seksuell atferd
Skjendighet uten sidestykke.
0 poeng.

Atferdsproblemer før fylte tolv år
Nei. Dog noe egenrådig.
0 poeng.

Manglende realistisk langtidsplanlegging
Nå har jeg i mange år hatt ønske om og lagt til rette for å flytte fra Norge. Og neste år skjer det.
Jeg kan dog være litt utålmodig.
1 poeng.

Impulsivitet
Bare når jeg drikker.
2 poeng.

Uansvarlig foreldreatferd
Nei.
0 poeng.

Hyppige ekteskap/samboerforhold
Nei.
0 poeng.

Ungdomskriminalitet før fylte 15 år
Nei.
0 poeng.

Svikt under prøvetid eller prøveløslatelse
Nei.
0 poeng.

Manglende ansvar for egne handlinger
Nei.
0 poeng.

Flere typer lovbrudd blant følgende ti: innbrudd, ran, narkotika, frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig våpenbesittelse, lovbrudd av seksuell art, grov uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel
Finnes det virkelig mennesker som har begått alt dette?
0 poeng.

Det samlede antall ble 12. Det var beroligende å vite.

Men tanken på hva Dagbladet selv ville ha fått, vekker adskillig større bekymring. La oss se: «Bløffmakeri/manipulering»? Ja. «Manglende anger eller skyldfølelse»? Ja. «Parasittær livsstil (snylter på andre)»? Ja.

I den frie tankes ånd lar jeg min leser besvare de øvrige spørsmål og ta en selvstendig beslutning.

For øvrig forundrer det meg ikke at denne testen var å finne i Dagbladet. Med dette søker kommunistene i Dagbladet å legge til rette for folk å kunne sverte og mistenkeliggjøre motstandere, særlig på det folkelige plan. For å si det med andre ord: De kommende dager vil utallige idioter i dette landet bedrive nitidig, dog kanskje ikke så diskret observasjon og analyse av kolleger, sjefer, naboer, lokalpolitikere og andre, hvoretter de kommer frem til en konklusjon («Han er psykopat!») og lar denne stå som en ubestridt sannhet, både for seg selv og andre. Ofrene vil selvsagt også bli sammenlignet med Adolf Hitler. Ja, for tilfeldigvis har Dagbladet tatt frem ikke bare ett, men to bilder av ham, med en tilforlatelig uskyldig bildeunderskrift: «Mange mener betegnelsen [psykopat] passer bra på Adolf Hitler.» Men Stalin, Mao og andre sinnssyke kommunistledere var selvsagt fullstendig fraværende.

På dette området, men sannelig også på andre, er ikke Dagbladet så ulikt de gamle kommunistene i Sovjetunionen, som foretok høyst tvilsomme tester av politiske motstandere og sendte dem rett til evig innleggelse på dårehuset.

Jeg er i det hele tatt motstander av at det brede lag skal befatte seg med tyngre fag og vitenskaper som psykologi. Det må, som alltid når den ulærde hop prøver å forstå noe, ende med forferdelse. Et eksempel er denne populærvitenskaplige og grovt forenklede påstand som til stadighet gjengies i mediene og sprer seg i folkedypet: Hvis man ser til venstre når man tenker, så taler man usant. Og motsatt. Men det er bare halve sannheten. For det kan også skyldes at man forsøker å huske noe som man ikke kommer på, at man er sliten og trett eller at man fester blikket på noe som tilfeldigvis befinner seg til venstre. Men hvordan skulle jeg klare å overbevise min sjef om det? Ja, for han hadde jo lest i VG at hvis man ser til venstre, så taler man usant. Slik var det bare. Ferdig med den saken.

O thou that tellest good tidings.

I aften har jeg vært på konsert i Drammen. G. F. Händels «Messias», et storslagent og timelangt verk innen kirkemusikk, skulle fremføres i Bragernes kirke.

For anledningen tok jeg på meg en lyselilla skjorte og en fiolettlilla genser, samt rødstripede sorte bukser og en sort frakk. Det er viktig med gjennomtenkte antrekk, og i denne anledningen — i begynnelsen av adventen — ville jeg gå med lilla.

Så bar det atter en gang ut i provinsen. Jeg satte meg på toget og dro fra Oslo til Drammen, ankom en halvtime før konserten skulle begynne klokken atten, gikk på kafé og drakk en varm sjokolade med krem — så dro vi til kirken.

Vi kom til kirken, ble ønsket velkommen og steg inn. Det var ti minutter til konserten skulle begynne, og kirken var full av mennesker. Vi fikk valget mellom å sette oss bakerst eller å gå opp på sideskipet. «Men det er jo der de utstøtte satt,» klaget jeg. Det fikk ikke hjelpe. Vi gikk opp.

Jeg var avventende, der jeg satt med hodet skrått mot alteret. Det tilhører sjeldenhetene at jeg går i kirken, og da gjerne bare ved livshøytider.

Konserten ble innledet av en kvinne som på noe som slett ikke var drammensmål ønsket velkommen. Hun holdt en mindre tale, hvori hun blant annet sa at «vi arrangerer Messias-konsert for 13. gang i år». «Ja vel,» tenkte jeg, «da har dere i det minste fått øvet litt.» Men jeg lot det passere. Nå begynte musikken.

Konserten ble fremført på gammel engelsk, fra 1700-tallet, med ord og former som 'thou tellest, didst', 'thy', 'thee' og 'hath', samt i dag arkaiske ord som 'behold' og 'good tidings'. 'Behold' brukes ikke lenger på engelsk. Det kan sammenlignes med norsk, hvor 'aktelse', eller nynorsk 'vørdnad', er blitt byttet ut med 'respekt'.

Stemningen bygget seg gradvis opp, fra god til bedre. Jeg satt der, i en herlighet av vakker musikk og like vakker sang, og beundret kirken fra innsiden. Stilen var nygotisk, lot jeg meg berette om, og særlig var taksøylene karakteristiske eksempler på denne stilen. Taksøylene lignet på og gav assosiasjoner til store og høye trær i skogen, som på toppen føyet sine grener sammen — og laget en hall eller katedral. Denne stilen skulle bringe naturen inn i hus generelt og kirken spesielt.

Konserten gikk sin gang, med meg som betatt tilskuer og lytter. Og mens jeg hørte på den himmelske sangen, leste jeg også i sangheftet. Dette gav en dobbel dimensjon og tilførte opplevelsen mer enn hva musikken alene ville ha gitt.

Jeg lot meg bevege og begeistre gjennom hele konserten, skjønt det ble litt slitsomt å sitte på en trebenk i over tre timer. Jeg pleier å sitte med mitt venstre ben over mitt høyre. Dette ville jeg vanligvis ikke ha gjort i dette tilfellet, da en gift kvinne satt på min høyre side. Jeg skulle ha hatt min høyre fot over mitt venstre, mot min bekjent. Men forlat meg for det — det ble så uutholdelig tungt og slitsomt.

Jeg hadde byttet benstilling et utall ganger, da vi nådde konsertens høydepunkt: stykket «Hallelujah». Og dette var virkelig et dekkende navn, for stemningen gikk virkelig i taket. Dette er den delen av verket som, også ifølge sangheftet, «er mest kjent». Eller som min bekjente sa, ikke uten munterhet: «Denne har du sikkert hørt.»

Konserten gikk mot slutten. Det siste verset ble spilt. Man reiste seg og klappet begeistret. Applausen varte i flere minutter. Så satte man seg ned igjen, og så begynte koret å synge et slags amen, som jeg må si lød meget vakkert og hengivent.

Så var det hele over. Vi gikk ned, ut — og inn i aftenen.

Jeg var ikke overveldet. Men det hele var en stor opplevelse. Ikke bare var musikken vakker og sangen skjønn. Hele konserten var så gjennomført. Hvert enkelt stykke hadde fått en stemning som samsvarte med innholdet. Men de sørgelige stykkene, som bar bud om både dommerdag og det som verre er, hadde ingen sørgelig stemning. Tvert imot hadde de en stemning av mot og hengivenhet — og litt ærefrykt.

Som nevnt ovenfor var der en del symboler i kirken, blant annet taksøylene som symboliserte trær. Jeg forstod også hva de harde trebenkene skulle symbolisere og minne oss om. — Jesu lidelse.

Høneballetten.

Det er år og dager siden jeg sist gikk i butikker på lørdager. Jeg hater lørdager, og holder meg langt unna kjøpesentre, handlegater og andre steder hvor mange ferdes. Jeg unngår også busser, trikker og tog.

Men i dag måtte jeg. Jeg har mange ærender og gjøremål nå i desember, så det var uunngåelig. Jeg tok på meg frakken og gikk ut døren.

Så stod jeg der, på Majorstuen, i et mylder av mennesker. Foran meg var den beryktede og svært fryktede Bogstadveien. Det hele åpenbarte seg som en allusjon til Helvetes porter. Jeg kunne formelig se djevlene og styggepakket komme ut fra det ulmende gapet. Men fryktløs gikk jeg inn.

Vanligvis kommer jeg meg ned til Hegdehaugsveien på fem minutter. Men altså ikke på lørdager. Jeg gikk fremover, men ble straks forhindret av en merr av en kvinne, overlesset med falsk pelskrage og «blingbling» (tunge, uekte smykker og lignende), som svinset og svanset nedover fortauet. Man skulle tro hun led av benskjørhet og løse ledd, for både armer og ben veivet ubehersket i alle retninger.

Jeg måtte forsøke å komme meg forbi, selv om det innebar en ikke ubetydelig risiko for å få en ellevill hånd over kjeften. Jeg bøyet meg litt ned og hastet forbi. Men jeg var ikke før kommet forbi, før jeg måtte hoppe til siden, da en stor, brautende kar kom gående i høy fart mot meg. Jeg, som har oppdragelse, vet at man går på sin høyre side. Men jeg glemmer alltid at vanlige folk går hvor de vil, aldeles vilkårlig og uten hensyn til andre. Jeg kom plutselig på det igjen, da jeg var bare centimetre fra å gå rett på denne vandrende muren. Jeg bykset til siden i ekte James Bond-stil. Det var bare saltoen, samt revolveren i hånden, som manglet. (Og det skal vi kanskje være glad for.)

Jeg samlet meg fort og gikk videre. Så ble jeg gående bak en av disse barrikadene, bestående av fire-fem mennesker som så hensynsløst opptok hele fortausbredden. Da var det bare å gi seg over til fortauets kanter og trippe langsved.

Så kom enda en barrikade, men denne gangen i motgående retning. De syntes ikke å ha noen hensikter om å flytte seg. De gikk der og snakket med og så på hverandre. Så jeg satte opp farten, bøyet min høyre skulder noe fremover og gikk rett mot dem. Som et spyd skulle jeg trenge gjennom dem. Og det gjorde jeg også. Her var bokstavelig talt intet rom for høflige henstillinger.

Resten av den strabasiøse ferden ned mot mitt mål i Hegdehaugsveiens sidegater fortonet seg som det reneste utforrenn. Det var som om jeg stod slalåm nedover veien. Stadige svinger i bratt lende. Levende stenger var der også. Det var bare skiene som manglet. Jeg ville ha vunnet gull for min innsats.

Senere bar det ut på gaten igjen, og videre ned mot sentrum. Først ble jeg nesten påkjørt av en barnevogn. Disse krakilske mødrene med barnevogn er virkelig en trussel. Med den største hensynsløshet opptar de hele fortauet, gjerne to ad gangen (de pleier å alliere seg, disse barnevognmafiosaene). Så blokkerer de gjerne både fortau og innganger når de benker seg ned på en kafé. Hertil kommer høylytt kakling, barnegråt og andre ulyder i en uskjønn forening. Et kor bestående av utdøde reptiler og skrekkøgler ville jo fortone seg som Sølvguttene i forhold. For et gudsjammerlig leven. Skrik og skrål.

Så ble jeg igjen gående bak det annet kjønn. Denne gangen var det to av utyskene. Blonde og forfinede, med urbane klær, gikk de med avhengslede armer og ben, kastet på hår og hode. Så åpnet den ene av dem munnen. Ut kom et bondsk vestlandsmål som kastet mine tanker hen på budeier, kuer og grønne enger. «Jao, eg trrur at (...)» «Ja, det tror du vel,» tenkte jeg og snerpet munnen, før jeg satte opp farten og kom meg forbi Dagros og Veslemø.

Etter å ha kjempet meg gjennom en folkemengde av blekfete gutter i rosa genser, tykke mennesker med enda bredere talemål og enda flere avhengslede kvinner, var jeg nede ved Slottet. Jeg gikk gjennom parken. En herlig og frigjørende stund.

Jeg kom gående ned fra Slottsplassen. Foran meg ventet Karl Johans gate. Bak meg stod statuen av mannen som har gitt navn til gaten. Karl Johan var i sin tid en utmerket hærfører og hadde deltatt i mang en krig. Men han var nok glad der han stod, for at det ikke var han som måtte forsere massene denne gang.

Etter harde kamper — slaget stod mot en hær av tiggere, dansende julenisser og overvektige kvinner med handleposer så fulle at det rent stred imot tyngekraften — kom jeg endelig frem til Steen & Strøm. Eller Stren & Stønn, som jeg i et øyeblikk av forargelse og oppgitthet benevnte det. For sjelden har jeg opplevet en slik anstrengende handletur som den på kjøpesenteret. Folk gikk i alle retninger. Folk stanset gjerne opp, selv om det var midt i passasjen. Og da jeg gikk bak ved siden av en dame i rød kåpe og med hvitt, oppsatt hår, fant hun det plutselig for godt at hun skulle bråsnu og gå inn i en butikk — og gikk da nesten på meg, var det ikke for at jeg var oppvakt og stanset. Men hun sa i det minste unnskyld. Jeg nikket tilgivende og gikk videre.

Så kom jeg til rulletrappen, hvor folk stod som bowlingkjegler. Gud bedre, for en vilkårlig og udannet oppstilling.

Så bar det videre nedover Karl Johans gate. «Hvorfor i all verden går jeg her?» spurte jeg meg selv der jeg gikk blant østeuropeiske tiggere, pakistanske roseselgere og nigerianske gledespiker. For et fantefølge. Karl Johans gate er turistenes, horenes og østkantfolkets gate. Den verste bermen ferdes der. Og der gikk jeg, midt i den gemene hop.

Byen var intet blivende sted. Jeg fullførte de viktigste oppgavene (de andre måtte jeg bare utsette til en annen dag), kastet meg i en drosje og dro rett hjem. I gangen står mange handleposer henslengt. Frakken likeså. Nå sitter jeg her, med dundrende hodepine. Jeg måtte ofre meg. Men der er stadig færre oppgaver på listen. Jeg led ikke forgjeves.

Skapet som ikke ville flyttes.

I går aften stod jeg foran en uovervinnelig oppgave: I et rom på sytten kvadratmeter skulle jeg klare å flytte en dobbeltseng på 200x180 cm, en stor bokhylle og et enda større garderobeskap. Som om ikke dette var vanskelig nok, stod skapet, som er tre meter lang, til alt overmål midt i rommet. Til sammenligning er selve rommet fire meter langt. Sengen stod i hjørne B, mens hyllen stod i hjørne D. Hyllen skulle flyttes til hjørne B, skapet skulle vendes og flyttes til hjørne D. Sengen skulle forbli i hjørne B, men måtte også vendes. Midt i det hele stod flere møbler og gjenstander. Det var den rene Rubiks kube. Eller et absurd sett av bondesjakk.

Avventende, men ikke motløs, gikk jeg til verks. Først skulle jeg dytte skapet ut på gulvet. Det ble et basketak uten like. Ikke bare veiet skapet to-trehundre kilo; det stod også helt inntil veggen, så jeg måtte smi mine fingre inn i sprekken og forsøke å dra det ut på gulvet — forgjeves. Skapet lot seg ikke rikke.

Men jeg gav meg ikke. Først tok jeg ut skittentøyskurven og verktøykassen. Det hjalp betydelig, men skapet stod fremdeles stille. Men etter å ta tømt skapet for klær, lot skapet seg endelig bevege. Jeg brukte mine musklers kraft til å løfte skapet på hver ende og legge håndduker under; man vil for all del ikke ha riper i parketten. Så kunne skapet flyttes.

Jeg smøg meg inn i den lille sprekken som jeg trolig med hjelp fra høyere makter hadde klart å lage mellom veggen og skapet, og dyttet så skapet ut på gulvet. Det var en heseblesende opplevelse. Da jeg endelig hadde fått skapet noenlunde ut på gulvet, måtte jeg stanse, for nå skulle skapet vendes. Det innebar at jeg måtte flytte sengen for å gi plass for at skapet skulle flyttes mellom hjørne B og C, samtidig som hyllen måtte flyttes mellom hjørne C og D for å gi plass til skapets andre ende mellom hjørne D og A.

Med fingerlengdes avstand mellom skapet og sengen, forsøkte jeg vekselvis å flytte på disse. Først flyttet jeg litt på skapet, så flyttet jeg litt på sengen. Skapet, sengen, skapet, sengen. Men så stanset det brått. Skapet og sengen stod fast mot hverandre.

Situasjonen var fastlåst, også i bokstavelig forstand. Hva kunne jeg gjøre? Jeg stod ved et veiskille, hvor jeg enten måtte flytte alt tilbake eller finne en utvei. Det fantes ikke andre muligheter. Jeg måtte finne en løsning.

Etter noe lettere fortvilet, men besindig tankevirksomhet kom jeg frem til at den eneste muligheten var å ta ut de store, tykke madrassene (og finne plass til dem i det allerede overfylte rommet), løfte opp sengen og stille den mot veggen. Det gjorde jeg også. Så kunne skapet endelig flyttes. Nå var det kommet halvveis.

For at skapet skulle kunne finne sin rettmessige plass i hjørne D, krevde det at hyllen vek til side. Jeg tømte hyllen for bøker, enda flere bøker, permer, bladkassetter, lamper, bokser, hudpleieartikler og mange andre gjenstander. Dette måtte jeg så skjødesløst bare slenge i en haug på gulvet, for skapplass hadde jeg ikke. Så dyttet jeg hyllen mot hjørne C. Endelig var det skapets tur.

Gud bevare meg vel, som jeg dyttet. Skapet gikk med en snegles fart, enda hvor hardt jeg dyttet. Og så måtte jeg svinge skapet inn mot hjørnet. Jeg løp frem og dro, så løp jeg bak og dyttet. Dro, dyttet, dro, dyttet. Midt i kraftanstrengelsen gikk det plutselig opp for meg hva dette med «friksjon» i naturfagstimene var for noe. Flyttingen tok både lang tid og mange krefter. Et par riper i gulvet ble det også.

Endelig kom skapet på plass. Ommøbleringen gikk mot slutten. Nå gjenstod det bare å flytte sengen og stille hyllen inn mot den. Det var forholdsvis lett, det salige slitet som jeg hadde hatt med skapet og hyllen tatt i betraktning, skjønt det å snu en to meter lang seng kanskje ikke var gjort i en håndvending.

Men ferdig ble jeg. Klokken var blitt fem. Jeg hadde kjempet hele aftenen, og hele natten likeså. Etter tunge kamper og megen annen strid, var slaget endelig over. I samme øyeblikk lyste morgensolen over slagplassen. Seieren var min.

Revolusjonen er her!

«Statistisk sentralbyrå (SSB) la i dag frem boligprisindeksen for tredje kvartal i år.

Siden tredje kvartal i fjor har boligmarkedet fortsatt å stige kraftig. I gjennomsnittet har boligprisene gått opp hele 14,5 prosent i denne perioden.

Priser på blokkleiligheter har økt med 17,8 prosent på ett år. Og det er også blokkleiligheter som har hatt størst vekst fra andre til tredje kvartal i år, med 5,1 prosent.

I samme periode har eneboligprisene hatt en svak nedgang på 0,7 prosent.»

Eneboligene! Eneboligene! Vi er de neste...

I Dovrehallen, del 3.

Min trang etter å oppsøke det folkelige, har igjen gitt seg det merkeligste utfall. Ja, for merkelig er det når jeg for fjerde gang på kort tid oppsøker Dovrehallen. Det gjorde jeg i dag.

Her har jeg inntatt to måltider — flesk i duppe og kalvestek —, samt en frokost bestående av egg og beiken. I dag stod fårikål på menyen.

Vi — jeg og min faste følgesvenn på Dovrehallen — satte oss ned. Et øyeblikk etter kom vår kjære servitør, denne gangen adskillig mer fortrolig. Han mottok bestillingen og gikk.

Da var det bare for meg å trekke pusten og forberede meg. For jeg visste at han straks ville komme tilbake med to bestikksett og to hvite servietter, som han på klønete og usikkert vis, og selvsagt fullstendig feil, ville legge på bordet. To ganger tidligere har han servert oss, og hver eneste gang har han klart å legge bestikket forskjellig. Jeg satt der i spenning og lurte på hvordan han kom til å legge bestikket denne gangen.

Og ganske som jeg trodde. Han kom, la bestikket så pent på bordet og peste frem et «slik». Tre ganger, tre forskjellige måter.

- «Hvor mange måter er det egentlig mulig legge bestikket på..?» spurte jeg forundret, etter at servitøren var gått.
- «He, he. Nei, det er ikke godt å si.»
- «Hvis det er noe i verden som kan gjøre meg gal, så må det være dette...»

For det er virkelig en prøvelse. Jeg sitter der som en klippe av tålmodighet og følger med på hans bevegelser og hvor han legger bestikket. Med mindre jeg vender hodet og ser en annen vei mens det pågår. Jeg kjenner at jeg må gripe tak i stolen, i bordet eller rett og slett stramme hendene, for det er uutholdelig. Noen ganger var jeg like ved å fortelle ham hvordan det skal ligge. Andre ganger la jeg bestikket på rett sted etter at han var gått. Men nå hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle la dem ligge uansett. Og jeg lot dem ligge!

Så kom maten på bordet. Årets første fårikål! Det var virkelig velsmakende, etterlengtet — og som vanlig mettende.

Da vi reiste oss og gikk, sa servitøren, som stod ved vårt bord:

- «Ha det, gutter!»

Vi sa far vel og gikk ut.

- «“Gutter”..?» spurte jeg. «Det var kanskje litt direkte, men av en eller annen grunn ble jeg ikke fornærmet.»
- «Jeg tror det er hans måte å anerkjenne oss på.»
- «Ja. “Gutter” er kanskje en slags hedersbetegnelse.»
- «Ja, jeg tror det.»

Og det var nok rett. Ved å tiltale oss «gutter» hadde han vist at han godtok oss, ikke bare som gjester, men også som mennesker. Det var rett og slett en høflig gestus. Og jeg må si at jeg likte den.

Det store dokumentasjonsprosjektet.

Nei, det er ikke snakk om et statsfinansiert prosjekt for dokumentering av sørsamiske koftemønstre eller enda ett av mine etymologiske referansekompendier. Det er bare jeg som har begynt å forevige liv og hverdag med bilder, lyd og film.

Det hele oppstod da jeg en tilfeldig dag, på en like tilfeldig buss, brått ble ufrivillig tilhører til en sjuskete uteligger som kanskje ikke så harmonisk, men med stor innlevelse fremførte en sernade som mangler sidestykke i min erindring. Skrikingen pågikk i flere minutter, uten det minste tegn til skam eller stemmesvikt. Det skar i marg og ben. Stemmen var rusten som en gammel spiker. En sløv sag på bølgeblikk ville fortone seg som vakkert fiolinspill i forhold. Dette måtte bare spilles inn.

Alt som jeg hadde tilgjengelig, var en taleopptager på min mobiltelefon. Man vil kanskje bebreide meg for mitt dårlige innspillingsutstyr. Taleopptageren er enkel og har begrenset opptakslengde. Men uansett kunne vel ikke forskjellen mellom taleopptageren og en avansert innspiller være av så stor betydning, i alle fall ikke hva angår lydkvaliteten.

Siden den forferdelige bussturen har jeg tatt opp enda flere lydfiler og videosnutter, i tillegg til en rekke bilder. Og mer skal det bli.

I Dovrehallen, del 2.

Vi vendte like gjerne tilbake, jeg og min venn. Besøket i går var virkelig en ny og spennende opplevelse, og vi fikk smaken på mer. Det gjelder også maten.

Vi kom gående inn, heller ikke denne gangen uten å gjøre oss bemerket. Nå kjente vi imidlertid stedet og gjestene, og kunne forholde oss til det. Den første gangen ble vi overrasket.

Vi satte oss ned ved et annet bord, ved et vindu til bakgården. Der la jeg merke til en forgyllet plakett på vinduskarmen. På den stod det: «Lutefiskbordet til Rolf, Willy, Kåre og Tor». Vi måtte bare humre. Et kostelig syn. For øvrig mistenker jeg at samtlige av dem er nordnorske.

Like etter kom en servitør til bordet. Det var en tannløs mann med ring i det ene øret, med kortklippet hår og tredagersskjegg. Men når han ser oss, blir han nesten redd og urolig — men for all del hyggelig. Han går fra å være smilende og løs til å bli nervøs og anspent. Med skjevt smil og ristende kropp mottar han bestillingen og forsvinner.

Så kommer han tilbake med to glass vann, to bestikksett og to hvite servietter. Han setter fra seg glassene. Så tar han serviettene og legger dem til venstre for der tallerkenene skal ligge, og stotrer frem noe slikt som: «Sånn; på rett side.» Så legger han bestikket oppå serviettene og forsvinner igjen.

Så kommer han tilbake med maten. På søndager serveres det stek, og i dag var det kalvestek. Tilbehøret var poteter og grønnsaker, samt det sedvanlige salatbladet som pynt. «Vel bekomme,» sier han og strekker hendene vidt ut. Så går han.

Som vanlig smakte maten utmerket, og vi ble ganske mette. Denne gangen, som den forrige, orket vi ikke å spise opp alt. Maten er både god og solid. Dette er ekte norsk huskost. Etter å ha betalt regningen, gitt servitøren tjue kroner i drikkepenger og latt ham bukke og skrape (frivillig — ja, for det var ikke vi som forlangte det), reiste vi oss (med nød og neppe) opp og gikk.

Der vi gikk i Storgaten, mette og fornøyde, var vi skjønt enige om at vi hadde funnet et sted hvor vi virkelig trives og hvor det er god mat — dit skulle vi dra tilbake.