Å selge et hus.

Nå skal min leilighet selges, og i den forbindelse bør jeg ha en eiendomsmegler. Min kjennskap til gjeldende regler og lovverk begrenser seg til det alminnelige. Visning, budrunder og annet papirarbeide tar for megen tid. Og ikke minst har jeg ikke den ringeste lyst til å forholde meg til folk fra de lavere klasser. Derfor vil jeg ha en mellommann.

Jeg har henvendt meg til en rekke eiendomsmeglere. Ikke bare skal leiligheten verdsettes, prisantydning fastsettes og ikke minst anbud innhentes; salgstekster skal skrives, bilder skal taes og prospekter skal trykkes.

Men for meg er det ikke bare å gå rett frem, som på viset ovenfor. For i tillegg til det ovennevnte, nemlig prisen og det praktiske, stiller jeg også krav til selve eiendomsmegleren.

Det er en kjent sak at jeg ikke kan fordra eiendomsmeglere. Jeg avskyr dem rett og slett. Disse unge mennene er et tarvelig syn. De har bakgrunn i underklassen og har jukset seg gjennom BI. De eier ikke kultur og har ikke den ringeste form for finhet eller eleganse. De kommer brautende ned Bogstadveien i sine stripede Hugo Boss-dresser, som selvsagt sitter som et pølseskinn, og har gjerne en bimbo på slep. På seg har de hvite skinnsko med syltynn spiss, og knallgrønne sokker «som skal matche slipset».

Slike kan bare glemme å få oppdraget.

En annen gruppe eiendomsmeglere som jeg ikke kan fordra, er de som virkelig ser ut som arbeidere, med kortklippet hår, enfoldig blikk og dårete smil. De skrever når de sitter, og snakker grovt og høyrøstet. De bærer dress som om den var en tvangstrøye. Og de har gjerne snippen åpen, selv på offisielle fotografier.

Slike kan jeg betakke meg for.

Jeg vil ha en ordentlig eiendomsmegler, med belevelse og selvstendighet. Vedkommende må bære sin dress med glede og ha veltalenhet. Men vedkommende må likevel ha «folkelig appell», og det har jeg klart og tydelig forlangt.

Akk, for et valg. Jeg aner ikke hvem jeg skal velge. En blekhåret broiler med stor selvtillit som viser frem seg selv mer enn leiligheten? En ordentlig, men formell og forretningsmessig megler som kanskje ikke er så pågående overfor mulige kjøpere? Eller kanskje en omgjengelig og jordnær megler, enkel og uforfinet, som med hyggelig, men kanskje litt ubehersket åpenhet kan gjøre seg til lags med kjøpere og dra frem noen ekstra bud?

Men her jeg sitter i min store tvil, fikk jeg to gode og velmente råd fra en bekjent.

«Ta den mest griske.»

Og videre:

«Få mest mulig ut av salget. Snu deg vekk i vemmelse og la ulvene hyle.»

Mitt valg er klart: Beskjemmet, men tilfreds.