Revolusjonen er her!

«Statistisk sentralbyrå (SSB) la i dag frem boligprisindeksen for tredje kvartal i år.

Siden tredje kvartal i fjor har boligmarkedet fortsatt å stige kraftig. I gjennomsnittet har boligprisene gått opp hele 14,5 prosent i denne perioden.

Priser på blokkleiligheter har økt med 17,8 prosent på ett år. Og det er også blokkleiligheter som har hatt størst vekst fra andre til tredje kvartal i år, med 5,1 prosent.

I samme periode har eneboligprisene hatt en svak nedgang på 0,7 prosent.»

Eneboligene! Eneboligene! Vi er de neste...

I Dovrehallen, del 3.

Min trang etter å oppsøke det folkelige, har igjen gitt seg det merkeligste utfall. Ja, for merkelig er det når jeg for fjerde gang på kort tid oppsøker Dovrehallen. Det gjorde jeg i dag.

Her har jeg inntatt to måltider — flesk i duppe og kalvestek —, samt en frokost bestående av egg og beiken. I dag stod fårikål på menyen.

Vi — jeg og min faste følgesvenn på Dovrehallen — satte oss ned. Et øyeblikk etter kom vår kjære servitør, denne gangen adskillig mer fortrolig. Han mottok bestillingen og gikk.

Da var det bare for meg å trekke pusten og forberede meg. For jeg visste at han straks ville komme tilbake med to bestikksett og to hvite servietter, som han på klønete og usikkert vis, og selvsagt fullstendig feil, ville legge på bordet. To ganger tidligere har han servert oss, og hver eneste gang har han klart å legge bestikket forskjellig. Jeg satt der i spenning og lurte på hvordan han kom til å legge bestikket denne gangen.

Og ganske som jeg trodde. Han kom, la bestikket så pent på bordet og peste frem et «slik». Tre ganger, tre forskjellige måter.

- «Hvor mange måter er det egentlig mulig legge bestikket på..?» spurte jeg forundret, etter at servitøren var gått.
- «He, he. Nei, det er ikke godt å si.»
- «Hvis det er noe i verden som kan gjøre meg gal, så må det være dette...»

For det er virkelig en prøvelse. Jeg sitter der som en klippe av tålmodighet og følger med på hans bevegelser og hvor han legger bestikket. Med mindre jeg vender hodet og ser en annen vei mens det pågår. Jeg kjenner at jeg må gripe tak i stolen, i bordet eller rett og slett stramme hendene, for det er uutholdelig. Noen ganger var jeg like ved å fortelle ham hvordan det skal ligge. Andre ganger la jeg bestikket på rett sted etter at han var gått. Men nå hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle la dem ligge uansett. Og jeg lot dem ligge!

Så kom maten på bordet. Årets første fårikål! Det var virkelig velsmakende, etterlengtet — og som vanlig mettende.

Da vi reiste oss og gikk, sa servitøren, som stod ved vårt bord:

- «Ha det, gutter!»

Vi sa far vel og gikk ut.

- «“Gutter”..?» spurte jeg. «Det var kanskje litt direkte, men av en eller annen grunn ble jeg ikke fornærmet.»
- «Jeg tror det er hans måte å anerkjenne oss på.»
- «Ja. “Gutter” er kanskje en slags hedersbetegnelse.»
- «Ja, jeg tror det.»

Og det var nok rett. Ved å tiltale oss «gutter» hadde han vist at han godtok oss, ikke bare som gjester, men også som mennesker. Det var rett og slett en høflig gestus. Og jeg må si at jeg likte den.

Det store dokumentasjonsprosjektet.

Nei, det er ikke snakk om et statsfinansiert prosjekt for dokumentering av sørsamiske koftemønstre eller enda ett av mine etymologiske referansekompendier. Det er bare jeg som har begynt å forevige liv og hverdag med bilder, lyd og film.

Det hele oppstod da jeg en tilfeldig dag, på en like tilfeldig buss, brått ble ufrivillig tilhører til en sjuskete uteligger som kanskje ikke så harmonisk, men med stor innlevelse fremførte en sernade som mangler sidestykke i min erindring. Skrikingen pågikk i flere minutter, uten det minste tegn til skam eller stemmesvikt. Det skar i marg og ben. Stemmen var rusten som en gammel spiker. En sløv sag på bølgeblikk ville fortone seg som vakkert fiolinspill i forhold. Dette måtte bare spilles inn.

Alt som jeg hadde tilgjengelig, var en taleopptager på min mobiltelefon. Man vil kanskje bebreide meg for mitt dårlige innspillingsutstyr. Taleopptageren er enkel og har begrenset opptakslengde. Men uansett kunne vel ikke forskjellen mellom taleopptageren og en avansert innspiller være av så stor betydning, i alle fall ikke hva angår lydkvaliteten.

Siden den forferdelige bussturen har jeg tatt opp enda flere lydfiler og videosnutter, i tillegg til en rekke bilder. Og mer skal det bli.

I Dovrehallen, del 2.

Vi vendte like gjerne tilbake, jeg og min venn. Besøket i går var virkelig en ny og spennende opplevelse, og vi fikk smaken på mer. Det gjelder også maten.

Vi kom gående inn, heller ikke denne gangen uten å gjøre oss bemerket. Nå kjente vi imidlertid stedet og gjestene, og kunne forholde oss til det. Den første gangen ble vi overrasket.

Vi satte oss ned ved et annet bord, ved et vindu til bakgården. Der la jeg merke til en forgyllet plakett på vinduskarmen. På den stod det: «Lutefiskbordet til Rolf, Willy, Kåre og Tor». Vi måtte bare humre. Et kostelig syn. For øvrig mistenker jeg at samtlige av dem er nordnorske.

Like etter kom en servitør til bordet. Det var en tannløs mann med ring i det ene øret, med kortklippet hår og tredagersskjegg. Men når han ser oss, blir han nesten redd og urolig — men for all del hyggelig. Han går fra å være smilende og løs til å bli nervøs og anspent. Med skjevt smil og ristende kropp mottar han bestillingen og forsvinner.

Så kommer han tilbake med to glass vann, to bestikksett og to hvite servietter. Han setter fra seg glassene. Så tar han serviettene og legger dem til venstre for der tallerkenene skal ligge, og stotrer frem noe slikt som: «Sånn; på rett side.» Så legger han bestikket oppå serviettene og forsvinner igjen.

Så kommer han tilbake med maten. På søndager serveres det stek, og i dag var det kalvestek. Tilbehøret var poteter og grønnsaker, samt det sedvanlige salatbladet som pynt. «Vel bekomme,» sier han og strekker hendene vidt ut. Så går han.

Som vanlig smakte maten utmerket, og vi ble ganske mette. Denne gangen, som den forrige, orket vi ikke å spise opp alt. Maten er både god og solid. Dette er ekte norsk huskost. Etter å ha betalt regningen, gitt servitøren tjue kroner i drikkepenger og latt ham bukke og skrape (frivillig — ja, for det var ikke vi som forlangte det), reiste vi oss (med nød og neppe) opp og gikk.

Der vi gikk i Storgaten, mette og fornøyde, var vi skjønt enige om at vi hadde funnet et sted hvor vi virkelig trives og hvor det er god mat — dit skulle vi dra tilbake.

I Dovrehallen, del 1.

I norske bygder, ute på landet, er bondetradisjonene trolig fastere og mer omfattende enn de ufullstendige og halvgode etterligninger som finnes i byene. Det gjelder ikke minst fårikåltiden. For mens man på gårdene vet at det etter slitsom saueslakt og iherdig sanking av kål er duket for fårikålfest, er det først når dagligvarebutikker begynner å ta inn uforholdsmessig store mengder lammekjøtt og kål at borgerne merker at det er fårikåltid.

Det gjelder også meg. Etter flere uker i butikker som ser mer ut som rasjoneringsstasjoner i etterkrigsårene enn velassorterte matforretninger, begynte jeg å innse det. Massiv reklamering i fjernsyn og aviser, anført av storprodusenten Gilde, fjernet all tvil. Det var fårikåltid.

Jeg og en venn begav oss ut på vandring, med ett mål for øyet: å spise fårikål. Da kunne vi ikke dra på finere restauranter, slik vi vanligvis gjør, men måtte nødvendigvis oppsøke mer folkelige spisesteder. Valget stod mellom steder som Lofoten fiskerestaurant på Aker Brygge og Stortorvets Gjæstgiveri. «Hvorfor ikke gå lengre øst?» spurte jeg, noe usikker, der vi stod på Stortorvet. Så vi gikk ned til Dovrehallen i Storgaten. Det skulle vise seg å gi uante følger.

Vi kom frem til Dovrehallen. På fortauet utenfor satt en gjeng med slubberter. Uflidde menn og kvinner satt på hvite plaststoler med en røk i den ene hånden og et ølglass i den andre. Så vel tobakksrøken som middelmådigheten oste over den sjuskete ansamlingen. Ubehersket latter og grov røkhoste avløste hverandre. Det kunne knapt bli mer tarvelig.

Vi gikk inn i portrommet og inn en dør. Så opp en trapp. Jeg fikk en fornemmelse av å befinne meg i en kantine i det gamle Sovjet. Endelig kom vi opp til annen etasje. Vi åpnet døren og gikk inn.

Øyeblikket da vi kom inn, kan ikke beskrives. En gjensidig stillhet oppstod. Vi så på dem, de så på oss. Jeg selv fikk følelsen av å være uvelkommen, i den forstand at jeg ikke passet inn. Det var som om jeg var kommet til et fremmed sted. Jeg hevet hodet, rettet meg opp i ryggen og gikk videre inn i hallen. Lyden av mine faste og stødige skritt på det gamle, knirkete tregulvet brøt stillheten og gav gjenlyd i hele spisesalen. Vi fant et bord og satte oss ned.

To behagelig runde kvinner med solide overarmer vandret frem og tilbake over gulvet. Begge var godt over de førr. De viste en slags moderlig omsorg for gjestene, og særlig for eldre menn som satt der alene og inntok sitt måltid.

Man skulle tro at de gjennom årene har tilpasset sin gange etter tregulvet, for det knirket da ikke like meget som da jeg gikk over det. Det var som om hun var venn med gulvet.

Så kom hun hen til oss.

- «Har dere fårikål?»
- «Nei.»

Så sa hun:

- «Det har vi på torsdager.»

Til vår store overraskelse hadde det seg slik at de serverer fårikål hele året, hver eneste torsdag. Det er en fast del av spisekartet, og ikke bare en sesongrett. Dette var så kostelig, så vi måtte bare le.

Isteden fikk vi en meny. Kjøttkaker med stuet kål, karbonader med løk og brun saus, og svinestek var noen av rettene som vi kunne velge mellom. Jeg ble først forferdet, men forferdelsen ble fort til forundrelse da jeg la merke til noe som het «flesk i duppe». «Hva i all verden er dette for noe?» tenkte jeg. «Fleskebiter i suppe?» Dette måtte bare prøves.

Servitrisen mottok bestillingen. Etter kort tid kom hun tilbake, med to velfylte tallerkener som hun slengte på bordet. Flesk i duppe bestod av svinestek, flesk og poteter med en slags lysebrun saus (som jeg antar var duppen). Det hele var pyntet med en hel tomat, noen argurkskiver og et salatblad. Det sistnevnte salatbladet var trolig det «fineste» de hadde der.

Jeg tok mitt bestikk, som for øvrig var lagt fullstendig feil, og skar forsiktig en bit av kjøttet. Det smakte himmelsk! Jeg skar en bit av flesket. Herlig! Så spiste jeg poteter med saus på. For en utsøkt smak! Det hele var så nydelig, så nydelig!

Dette er ekte norsk kost. Sunt, næringsrikt og mettende. Ja, virkelig så mettende at jeg måtte gi meg før jeg var kommet halvveis. Jeg maktet simpelthen ikke å spise opp alt. Beskjemmende var det, men ikke farlig, for jeg var da ikke i fornemt selskap. Men følelsen av flauhet forsvant under følgende samtale, da servitrisen kom tilbake:

— «Var maten god?»
— «Ja visst, den var nydelig — og veldig mettende.»
— «Det er slik det skal være,» sa hun på en underfundig måte — hun lot liksom ordene henge over bordet — og gikk.

Mette og tilfreds vraltet vi ut av salen og ned trappen. Vi hadde nesten vanskeligheter med å bevege oss. Vi var så behagelig mette. Det var en følelse av metthet som jeg vanligvis bare opplever på julaften.

Jeg ble ikke sulten mer den dagen.