Skapet som ikke ville flyttes.

I går aften stod jeg foran en uovervinnelig oppgave: I et rom på sytten kvadratmeter skulle jeg klare å flytte en dobbeltseng på 200x180 cm, en stor bokhylle og et enda større garderobeskap. Som om ikke dette var vanskelig nok, stod skapet, som er tre meter lang, til alt overmål midt i rommet. Til sammenligning er selve rommet fire meter langt. Sengen stod i hjørne B, mens hyllen stod i hjørne D. Hyllen skulle flyttes til hjørne B, skapet skulle vendes og flyttes til hjørne D. Sengen skulle forbli i hjørne B, men måtte også vendes. Midt i det hele stod flere møbler og gjenstander. Det var den rene Rubiks kube. Eller et absurd sett av bondesjakk.

Avventende, men ikke motløs, gikk jeg til verks. Først skulle jeg dytte skapet ut på gulvet. Det ble et basketak uten like. Ikke bare veiet skapet to-trehundre kilo; det stod også helt inntil veggen, så jeg måtte smi mine fingre inn i sprekken og forsøke å dra det ut på gulvet — forgjeves. Skapet lot seg ikke rikke.

Men jeg gav meg ikke. Først tok jeg ut skittentøyskurven og verktøykassen. Det hjalp betydelig, men skapet stod fremdeles stille. Men etter å ta tømt skapet for klær, lot skapet seg endelig bevege. Jeg brukte mine musklers kraft til å løfte skapet på hver ende og legge håndduker under; man vil for all del ikke ha riper i parketten. Så kunne skapet flyttes.

Jeg smøg meg inn i den lille sprekken som jeg trolig med hjelp fra høyere makter hadde klart å lage mellom veggen og skapet, og dyttet så skapet ut på gulvet. Det var en heseblesende opplevelse. Da jeg endelig hadde fått skapet noenlunde ut på gulvet, måtte jeg stanse, for nå skulle skapet vendes. Det innebar at jeg måtte flytte sengen for å gi plass for at skapet skulle flyttes mellom hjørne B og C, samtidig som hyllen måtte flyttes mellom hjørne C og D for å gi plass til skapets andre ende mellom hjørne D og A.

Med fingerlengdes avstand mellom skapet og sengen, forsøkte jeg vekselvis å flytte på disse. Først flyttet jeg litt på skapet, så flyttet jeg litt på sengen. Skapet, sengen, skapet, sengen. Men så stanset det brått. Skapet og sengen stod fast mot hverandre.

Situasjonen var fastlåst, også i bokstavelig forstand. Hva kunne jeg gjøre? Jeg stod ved et veiskille, hvor jeg enten måtte flytte alt tilbake eller finne en utvei. Det fantes ikke andre muligheter. Jeg måtte finne en løsning.

Etter noe lettere fortvilet, men besindig tankevirksomhet kom jeg frem til at den eneste muligheten var å ta ut de store, tykke madrassene (og finne plass til dem i det allerede overfylte rommet), løfte opp sengen og stille den mot veggen. Det gjorde jeg også. Så kunne skapet endelig flyttes. Nå var det kommet halvveis.

For at skapet skulle kunne finne sin rettmessige plass i hjørne D, krevde det at hyllen vek til side. Jeg tømte hyllen for bøker, enda flere bøker, permer, bladkassetter, lamper, bokser, hudpleieartikler og mange andre gjenstander. Dette måtte jeg så skjødesløst bare slenge i en haug på gulvet, for skapplass hadde jeg ikke. Så dyttet jeg hyllen mot hjørne C. Endelig var det skapets tur.

Gud bevare meg vel, som jeg dyttet. Skapet gikk med en snegles fart, enda hvor hardt jeg dyttet. Og så måtte jeg svinge skapet inn mot hjørnet. Jeg løp frem og dro, så løp jeg bak og dyttet. Dro, dyttet, dro, dyttet. Midt i kraftanstrengelsen gikk det plutselig opp for meg hva dette med «friksjon» i naturfagstimene var for noe. Flyttingen tok både lang tid og mange krefter. Et par riper i gulvet ble det også.

Endelig kom skapet på plass. Ommøbleringen gikk mot slutten. Nå gjenstod det bare å flytte sengen og stille hyllen inn mot den. Det var forholdsvis lett, det salige slitet som jeg hadde hatt med skapet og hyllen tatt i betraktning, skjønt det å snu en to meter lang seng kanskje ikke var gjort i en håndvending.

Men ferdig ble jeg. Klokken var blitt fem. Jeg hadde kjempet hele aftenen, og hele natten likeså. Etter tunge kamper og megen annen strid, var slaget endelig over. I samme øyeblikk lyste morgensolen over slagplassen. Seieren var min.