Å selge et hus.

Nå skal min leilighet selges, og i den forbindelse bør jeg ha en eiendomsmegler. Min kjennskap til gjeldende regler og lovverk begrenser seg til det alminnelige. Visning, budrunder og annet papirarbeide tar for megen tid. Og ikke minst har jeg ikke den ringeste lyst til å forholde meg til folk fra de lavere klasser. Derfor vil jeg ha en mellommann.

Jeg har henvendt meg til en rekke eiendomsmeglere. Ikke bare skal leiligheten verdsettes, prisantydning fastsettes og ikke minst anbud innhentes; salgstekster skal skrives, bilder skal taes og prospekter skal trykkes.

Men for meg er det ikke bare å gå rett frem, som på viset ovenfor. For i tillegg til det ovennevnte, nemlig prisen og det praktiske, stiller jeg også krav til selve eiendomsmegleren.

Det er en kjent sak at jeg ikke kan fordra eiendomsmeglere. Jeg avskyr dem rett og slett. Disse unge mennene er et tarvelig syn. De har bakgrunn i underklassen og har jukset seg gjennom BI. De eier ikke kultur og har ikke den ringeste form for finhet eller eleganse. De kommer brautende ned Bogstadveien i sine stripede Hugo Boss-dresser, som selvsagt sitter som et pølseskinn, og har gjerne en bimbo på slep. På seg har de hvite skinnsko med syltynn spiss, og knallgrønne sokker «som skal matche slipset».

Slike kan bare glemme å få oppdraget.

En annen gruppe eiendomsmeglere som jeg ikke kan fordra, er de som virkelig ser ut som arbeidere, med kortklippet hår, enfoldig blikk og dårete smil. De skrever når de sitter, og snakker grovt og høyrøstet. De bærer dress som om den var en tvangstrøye. Og de har gjerne snippen åpen, selv på offisielle fotografier.

Slike kan jeg betakke meg for.

Jeg vil ha en ordentlig eiendomsmegler, med belevelse og selvstendighet. Vedkommende må bære sin dress med glede og ha veltalenhet. Men vedkommende må likevel ha «folkelig appell», og det har jeg klart og tydelig forlangt.

Akk, for et valg. Jeg aner ikke hvem jeg skal velge. En blekhåret broiler med stor selvtillit som viser frem seg selv mer enn leiligheten? En ordentlig, men formell og forretningsmessig megler som kanskje ikke er så pågående overfor mulige kjøpere? Eller kanskje en omgjengelig og jordnær megler, enkel og uforfinet, som med hyggelig, men kanskje litt ubehersket åpenhet kan gjøre seg til lags med kjøpere og dra frem noen ekstra bud?

Men her jeg sitter i min store tvil, fikk jeg to gode og velmente råd fra en bekjent.

«Ta den mest griske.»

Og videre:

«Få mest mulig ut av salget. Snu deg vekk i vemmelse og la ulvene hyle.»

Mitt valg er klart: Beskjemmet, men tilfreds.

Etterlyst.

Det kan gå måneder uten livstegn fra meg før min familie spør hvordan jeg har det. Det kan gå flere uker mellom hver gang jeg møter venner. Mitt liv og virke opptar meg meget og legger store beslag på min tid. Så når jeg blir stille og forsvinner, er det ingen som spør. For de vet at jeg kommer tilbake.

Men på London går det ikke upåaktet hen. Jeg er et kjent, om ikke kjært innslag i Oslos skjeve uteliv, og man finner meg til stadighet sittende ved klubbens langstrakte bar en sen aften, behagelig tilbakelent med noe godt i hånden.

Nå har jeg ikke vært på London på flere uker. Sykdom, hussalg og hundre andre gjøremål er grunnen til det. Jeg har simpelthen ikke tid eller anledning til å feste.

Med en viss bekymring — for meg, men sannelig også for salget — hadde en av bartenderne spurt en venn av meg:

«Hvor er vennen din som er så glad i whisky?»

Tydeligere kan det vel ikke sies. Det sier alt. Og det sier for meget.

Er jeg psykopat?

En artikkel på Dagbladets nettside, som også utgjorde et grunnlag for en mer eller mindre vitenskapelig holdbar test, fattet min interesse.

Er jeg psykopat? Det skal vi snart finne svar på.

Reglene er som følger:

«Psykopatisjekklisten (PCL - psychopathy checklist) er utviklet av den kanadiske psykologen Robert Hare og er et diagnosesystem for psykopati.

Listen består av 20 kjennetegn med følgende poengsystem: 2 poeng gies når kjennetegnet sikkert er til stede, 1 gies når det sannsynligvis er til stede, og 0 poeng gies når det sikkert ikke er til stede.

Det kan maksimalt oppnåes 40 poeng, og i Skandinavia regner man en person som får mer enn 25 poeng, som en psykopat. (Hare selv setter grensen ved 30.) De fleste forskere er imidlertid enige om at det finnes grader av psykopati, derfor kan en person med lavere resultat også kvalifisere til betegnelsen.

Opptil fem kjennetegn kan utelates før testen ikke kan gjennomføres.

Testen må administreres av en person med relevant utdannelse for at den skal kunne brukes diagnostisk.»

Ja, da begynner vi.

Glatthet/overflatisk sjarm
Overfladisk til de grader, om ikke alltid like sjarmerende.
2 poeng.

Egosentrisme/storhetsverdier om egen verdi
Med all berettigelse.
2 poeng.

Behov for nye impulser/lett for å kjede seg
Nei.
0 poeng.

Sykelig løgnaktighet/bedrageri
Nei, det får da være grenser.
0 poeng.

Bløffmakeri/manipulering
Ærlighet varer lengst.
0 poeng.

Manglende anger eller skyldfølelse
Akk, nei. En av mine svake sider.
1 poeng.

Manglende dybde av følelser
Nei.
0 poeng.

Ufølsomhet, manglende empati
Bare overfor undermennesker.
2 poeng.

Parasittær livsstil (snylter på andre)
Nei, så ingenlunde. Riktignok var jeg bortskjemt som barn, men i dag bekoster jeg både mat, hus og øvrig livsopphold selv. Og ikke minst: Jeg lar meg aldri påspandere.
0 poeng.

Oppfarende/dårlig kontroll over sinne
De eneste som kan få meg ut av mitt gode skinn, er Finn-Erik Vinje, Kristin Halvorsen og bussjåfører.
Ja, hver dag!!
2 poeng.

Promiskuøs seksuell atferd
Skjendighet uten sidestykke.
0 poeng.

Atferdsproblemer før fylte tolv år
Nei. Dog noe egenrådig.
0 poeng.

Manglende realistisk langtidsplanlegging
Nå har jeg i mange år hatt ønske om og lagt til rette for å flytte fra Norge. Og neste år skjer det.
Jeg kan dog være litt utålmodig.
1 poeng.

Impulsivitet
Bare når jeg drikker.
2 poeng.

Uansvarlig foreldreatferd
Nei.
0 poeng.

Hyppige ekteskap/samboerforhold
Nei.
0 poeng.

Ungdomskriminalitet før fylte 15 år
Nei.
0 poeng.

Svikt under prøvetid eller prøveløslatelse
Nei.
0 poeng.

Manglende ansvar for egne handlinger
Nei.
0 poeng.

Flere typer lovbrudd blant følgende ti: innbrudd, ran, narkotika, frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig våpenbesittelse, lovbrudd av seksuell art, grov uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel
Finnes det virkelig mennesker som har begått alt dette?
0 poeng.

Det samlede antall ble 12. Det var beroligende å vite.

Men tanken på hva Dagbladet selv ville ha fått, vekker adskillig større bekymring. La oss se: «Bløffmakeri/manipulering»? Ja. «Manglende anger eller skyldfølelse»? Ja. «Parasittær livsstil (snylter på andre)»? Ja.

I den frie tankes ånd lar jeg min leser besvare de øvrige spørsmål og ta en selvstendig beslutning.

For øvrig forundrer det meg ikke at denne testen var å finne i Dagbladet. Med dette søker kommunistene i Dagbladet å legge til rette for folk å kunne sverte og mistenkeliggjøre motstandere, særlig på det folkelige plan. For å si det med andre ord: De kommende dager vil utallige idioter i dette landet bedrive nitidig, dog kanskje ikke så diskret observasjon og analyse av kolleger, sjefer, naboer, lokalpolitikere og andre, hvoretter de kommer frem til en konklusjon («Han er psykopat!») og lar denne stå som en ubestridt sannhet, både for seg selv og andre. Ofrene vil selvsagt også bli sammenlignet med Adolf Hitler. Ja, for tilfeldigvis har Dagbladet tatt frem ikke bare ett, men to bilder av ham, med en tilforlatelig uskyldig bildeunderskrift: «Mange mener betegnelsen [psykopat] passer bra på Adolf Hitler.» Men Stalin, Mao og andre sinnssyke kommunistledere var selvsagt fullstendig fraværende.

På dette området, men sannelig også på andre, er ikke Dagbladet så ulikt de gamle kommunistene i Sovjetunionen, som foretok høyst tvilsomme tester av politiske motstandere og sendte dem rett til evig innleggelse på dårehuset.

Jeg er i det hele tatt motstander av at det brede lag skal befatte seg med tyngre fag og vitenskaper som psykologi. Det må, som alltid når den ulærde hop prøver å forstå noe, ende med forferdelse. Et eksempel er denne populærvitenskaplige og grovt forenklede påstand som til stadighet gjengies i mediene og sprer seg i folkedypet: Hvis man ser til venstre når man tenker, så taler man usant. Og motsatt. Men det er bare halve sannheten. For det kan også skyldes at man forsøker å huske noe som man ikke kommer på, at man er sliten og trett eller at man fester blikket på noe som tilfeldigvis befinner seg til venstre. Men hvordan skulle jeg klare å overbevise min sjef om det? Ja, for han hadde jo lest i VG at hvis man ser til venstre, så taler man usant. Slik var det bare. Ferdig med den saken.

O thou that tellest good tidings.

I aften har jeg vært på konsert i Drammen. G. F. Händels «Messias», et storslagent og timelangt verk innen kirkemusikk, skulle fremføres i Bragernes kirke.

For anledningen tok jeg på meg en lyselilla skjorte og en fiolettlilla genser, samt rødstripede sorte bukser og en sort frakk. Det er viktig med gjennomtenkte antrekk, og i denne anledningen — i begynnelsen av adventen — ville jeg gå med lilla.

Så bar det atter en gang ut i provinsen. Jeg satte meg på toget og dro fra Oslo til Drammen, ankom en halvtime før konserten skulle begynne klokken atten, gikk på kafé og drakk en varm sjokolade med krem — så dro vi til kirken.

Vi kom til kirken, ble ønsket velkommen og steg inn. Det var ti minutter til konserten skulle begynne, og kirken var full av mennesker. Vi fikk valget mellom å sette oss bakerst eller å gå opp på sideskipet. «Men det er jo der de utstøtte satt,» klaget jeg. Det fikk ikke hjelpe. Vi gikk opp.

Jeg var avventende, der jeg satt med hodet skrått mot alteret. Det tilhører sjeldenhetene at jeg går i kirken, og da gjerne bare ved livshøytider.

Konserten ble innledet av en kvinne som på noe som slett ikke var drammensmål ønsket velkommen. Hun holdt en mindre tale, hvori hun blant annet sa at «vi arrangerer Messias-konsert for 13. gang i år». «Ja vel,» tenkte jeg, «da har dere i det minste fått øvet litt.» Men jeg lot det passere. Nå begynte musikken.

Konserten ble fremført på gammel engelsk, fra 1700-tallet, med ord og former som 'thou tellest, didst', 'thy', 'thee' og 'hath', samt i dag arkaiske ord som 'behold' og 'good tidings'. 'Behold' brukes ikke lenger på engelsk. Det kan sammenlignes med norsk, hvor 'aktelse', eller nynorsk 'vørdnad', er blitt byttet ut med 'respekt'.

Stemningen bygget seg gradvis opp, fra god til bedre. Jeg satt der, i en herlighet av vakker musikk og like vakker sang, og beundret kirken fra innsiden. Stilen var nygotisk, lot jeg meg berette om, og særlig var taksøylene karakteristiske eksempler på denne stilen. Taksøylene lignet på og gav assosiasjoner til store og høye trær i skogen, som på toppen føyet sine grener sammen — og laget en hall eller katedral. Denne stilen skulle bringe naturen inn i hus generelt og kirken spesielt.

Konserten gikk sin gang, med meg som betatt tilskuer og lytter. Og mens jeg hørte på den himmelske sangen, leste jeg også i sangheftet. Dette gav en dobbel dimensjon og tilførte opplevelsen mer enn hva musikken alene ville ha gitt.

Jeg lot meg bevege og begeistre gjennom hele konserten, skjønt det ble litt slitsomt å sitte på en trebenk i over tre timer. Jeg pleier å sitte med mitt venstre ben over mitt høyre. Dette ville jeg vanligvis ikke ha gjort i dette tilfellet, da en gift kvinne satt på min høyre side. Jeg skulle ha hatt min høyre fot over mitt venstre, mot min bekjent. Men forlat meg for det — det ble så uutholdelig tungt og slitsomt.

Jeg hadde byttet benstilling et utall ganger, da vi nådde konsertens høydepunkt: stykket «Hallelujah». Og dette var virkelig et dekkende navn, for stemningen gikk virkelig i taket. Dette er den delen av verket som, også ifølge sangheftet, «er mest kjent». Eller som min bekjente sa, ikke uten munterhet: «Denne har du sikkert hørt.»

Konserten gikk mot slutten. Det siste verset ble spilt. Man reiste seg og klappet begeistret. Applausen varte i flere minutter. Så satte man seg ned igjen, og så begynte koret å synge et slags amen, som jeg må si lød meget vakkert og hengivent.

Så var det hele over. Vi gikk ned, ut — og inn i aftenen.

Jeg var ikke overveldet. Men det hele var en stor opplevelse. Ikke bare var musikken vakker og sangen skjønn. Hele konserten var så gjennomført. Hvert enkelt stykke hadde fått en stemning som samsvarte med innholdet. Men de sørgelige stykkene, som bar bud om både dommerdag og det som verre er, hadde ingen sørgelig stemning. Tvert imot hadde de en stemning av mot og hengivenhet — og litt ærefrykt.

Som nevnt ovenfor var der en del symboler i kirken, blant annet taksøylene som symboliserte trær. Jeg forstod også hva de harde trebenkene skulle symbolisere og minne oss om. — Jesu lidelse.

Høneballetten.

Det er år og dager siden jeg sist gikk i butikker på lørdager. Jeg hater lørdager, og holder meg langt unna kjøpesentre, handlegater og andre steder hvor mange ferdes. Jeg unngår også busser, trikker og tog.

Men i dag måtte jeg. Jeg har mange ærender og gjøremål nå i desember, så det var uunngåelig. Jeg tok på meg frakken og gikk ut døren.

Så stod jeg der, på Majorstuen, i et mylder av mennesker. Foran meg var den beryktede og svært fryktede Bogstadveien. Det hele åpenbarte seg som en allusjon til Helvetes porter. Jeg kunne formelig se djevlene og styggepakket komme ut fra det ulmende gapet. Men fryktløs gikk jeg inn.

Vanligvis kommer jeg meg ned til Hegdehaugsveien på fem minutter. Men altså ikke på lørdager. Jeg gikk fremover, men ble straks forhindret av en merr av en kvinne, overlesset med falsk pelskrage og «blingbling» (tunge, uekte smykker og lignende), som svinset og svanset nedover fortauet. Man skulle tro hun led av benskjørhet og løse ledd, for både armer og ben veivet ubehersket i alle retninger.

Jeg måtte forsøke å komme meg forbi, selv om det innebar en ikke ubetydelig risiko for å få en ellevill hånd over kjeften. Jeg bøyet meg litt ned og hastet forbi. Men jeg var ikke før kommet forbi, før jeg måtte hoppe til siden, da en stor, brautende kar kom gående i høy fart mot meg. Jeg, som har oppdragelse, vet at man går på sin høyre side. Men jeg glemmer alltid at vanlige folk går hvor de vil, aldeles vilkårlig og uten hensyn til andre. Jeg kom plutselig på det igjen, da jeg var bare centimetre fra å gå rett på denne vandrende muren. Jeg bykset til siden i ekte James Bond-stil. Det var bare saltoen, samt revolveren i hånden, som manglet. (Og det skal vi kanskje være glad for.)

Jeg samlet meg fort og gikk videre. Så ble jeg gående bak en av disse barrikadene, bestående av fire-fem mennesker som så hensynsløst opptok hele fortausbredden. Da var det bare å gi seg over til fortauets kanter og trippe langsved.

Så kom enda en barrikade, men denne gangen i motgående retning. De syntes ikke å ha noen hensikter om å flytte seg. De gikk der og snakket med og så på hverandre. Så jeg satte opp farten, bøyet min høyre skulder noe fremover og gikk rett mot dem. Som et spyd skulle jeg trenge gjennom dem. Og det gjorde jeg også. Her var bokstavelig talt intet rom for høflige henstillinger.

Resten av den strabasiøse ferden ned mot mitt mål i Hegdehaugsveiens sidegater fortonet seg som det reneste utforrenn. Det var som om jeg stod slalåm nedover veien. Stadige svinger i bratt lende. Levende stenger var der også. Det var bare skiene som manglet. Jeg ville ha vunnet gull for min innsats.

Senere bar det ut på gaten igjen, og videre ned mot sentrum. Først ble jeg nesten påkjørt av en barnevogn. Disse krakilske mødrene med barnevogn er virkelig en trussel. Med den største hensynsløshet opptar de hele fortauet, gjerne to ad gangen (de pleier å alliere seg, disse barnevognmafiosaene). Så blokkerer de gjerne både fortau og innganger når de benker seg ned på en kafé. Hertil kommer høylytt kakling, barnegråt og andre ulyder i en uskjønn forening. Et kor bestående av utdøde reptiler og skrekkøgler ville jo fortone seg som Sølvguttene i forhold. For et gudsjammerlig leven. Skrik og skrål.

Så ble jeg igjen gående bak det annet kjønn. Denne gangen var det to av utyskene. Blonde og forfinede, med urbane klær, gikk de med avhengslede armer og ben, kastet på hår og hode. Så åpnet den ene av dem munnen. Ut kom et bondsk vestlandsmål som kastet mine tanker hen på budeier, kuer og grønne enger. «Jao, eg trrur at (...)» «Ja, det tror du vel,» tenkte jeg og snerpet munnen, før jeg satte opp farten og kom meg forbi Dagros og Veslemø.

Etter å ha kjempet meg gjennom en folkemengde av blekfete gutter i rosa genser, tykke mennesker med enda bredere talemål og enda flere avhengslede kvinner, var jeg nede ved Slottet. Jeg gikk gjennom parken. En herlig og frigjørende stund.

Jeg kom gående ned fra Slottsplassen. Foran meg ventet Karl Johans gate. Bak meg stod statuen av mannen som har gitt navn til gaten. Karl Johan var i sin tid en utmerket hærfører og hadde deltatt i mang en krig. Men han var nok glad der han stod, for at det ikke var han som måtte forsere massene denne gang.

Etter harde kamper — slaget stod mot en hær av tiggere, dansende julenisser og overvektige kvinner med handleposer så fulle at det rent stred imot tyngekraften — kom jeg endelig frem til Steen & Strøm. Eller Stren & Stønn, som jeg i et øyeblikk av forargelse og oppgitthet benevnte det. For sjelden har jeg opplevet en slik anstrengende handletur som den på kjøpesenteret. Folk gikk i alle retninger. Folk stanset gjerne opp, selv om det var midt i passasjen. Og da jeg gikk bak ved siden av en dame i rød kåpe og med hvitt, oppsatt hår, fant hun det plutselig for godt at hun skulle bråsnu og gå inn i en butikk — og gikk da nesten på meg, var det ikke for at jeg var oppvakt og stanset. Men hun sa i det minste unnskyld. Jeg nikket tilgivende og gikk videre.

Så kom jeg til rulletrappen, hvor folk stod som bowlingkjegler. Gud bedre, for en vilkårlig og udannet oppstilling.

Så bar det videre nedover Karl Johans gate. «Hvorfor i all verden går jeg her?» spurte jeg meg selv der jeg gikk blant østeuropeiske tiggere, pakistanske roseselgere og nigerianske gledespiker. For et fantefølge. Karl Johans gate er turistenes, horenes og østkantfolkets gate. Den verste bermen ferdes der. Og der gikk jeg, midt i den gemene hop.

Byen var intet blivende sted. Jeg fullførte de viktigste oppgavene (de andre måtte jeg bare utsette til en annen dag), kastet meg i en drosje og dro rett hjem. I gangen står mange handleposer henslengt. Frakken likeså. Nå sitter jeg her, med dundrende hodepine. Jeg måtte ofre meg. Men der er stadig færre oppgaver på listen. Jeg led ikke forgjeves.