Skal det være en drink?

Det er en nyhet av de sjeldne som jeg nå bringer til min leser. Jeg er meget avventende, men også meget spent. Dette er et helt nytt område for meg. Men med desto større iver griper jeg utfordringen. Jeg fått arbeide ved ett av Oslos “hoteste” utesteder. Dette kan bli gøy.

Jeg skal — etter eget ønske — arbeide som “ryddegutt” (en ganske søt tittel, må jeg si), men det taes snarlig sikte på at jeg skal begynne å betjene øltørste gjester i baren. Selvsagt etter et høyst nødvendig bartenderkurs. Jeg anser ikke dette som den første del av en karrière i utelivsbransjen, selv om muligheten definitivt er til stede. For dette er en inngangsbillett, som vil gi muligheter og kontakter; hvis er jeg bartender på ett sted, så blir jeg lett bartender på et annet sted. Grunnen til at jeg tar denne utfordringen — jeg må strengt tatt ikke ha dette arbeidet —, er at det virker spennende. Det er mest av alt det glade uteliv som er forlokkende. Og dessuten vil jeg få drikke og høre på musikk på arbeide. Det er ikke alle forunt.

En inntektsøkning på minst 6.000 kroner, samt drikkepenger, er jo heller ikke å forakte.

Min nye sjef, mine nye overordnede og ikke minst mine nye kolleger — vi er flere ryddegutter — er forskjellige og ulike mennesker, men felles for alle er at de er meget hyggelige. Og påfallende pene. Særlig vil jeg fremheve min nye sjef som en særdeles grei og utadvendt person, og dessuten ganske raus. Dette er etter sigende en av Oslos mest gavmilde sjefer, og dessuten «den sjefen som har flest fester», altså for de ansatte. Som blant annet den gang da han hadde holdt et arrangement for attenåringer, hvoretter hele lokalet så ut som et krigsområde. De ryddet og vasket fra klokken fire til syv. Og så bestilte de keiteringmat, servert av kelnere.

I aften skal jeg feire, dog med måtehold. Jeg skal også bruke dagene frem til min første arbeidsdag på å forberede meg. Jeg kjenner at jeg er meget spent, og kanskje en anelse nervøs. Men det er fordi jeg, til tross for at jeg pleier å feste flere ganger i uken, ikke vet hva som venter. Men jeg kommer til å bli kjent med det, og da blir det straks meget lettere. Det handler bare om å komme seg inn i det. Og det gjør jeg nok omgående.

Tilbake til naturen.

Jeg slutter aldri å more meg på bekostning av de tarvelige og middelmådige skapninger fra samfunnets lavere klasser, som Aftenposten til stadighet bringer frem mellom nyheter om kriger og kraftverk. Jeg har lest Aftenposten i mange år — å, jeg minnes de gode, gamle dager, da avisformatet var stort og avisspråket var gammelt riksmål —, så jeg kjenner dens liv og levned. Deres trivielle historier fra det brede lag er ikke bare for opplysningens skyld, men har også en underliggende hensikt: å underholde den dannede borger. Selv finner jeg megen glede i å kose meg med, og kanskje erge meg over, skildringer fra Norges fjell og fjorder, eller for den saks skyld fra Oslos østkant. Mennesker beskrives med utilslørte ord. Nedlatenhet og harselas, men ikke forakt, ligger skjult mellom linjene. Hva er vel bedre enn slik underholdende lesning, også som et avbrudd fra nyheter om død og elendighet, når man inntar frokost?

I dag kunne man lese om en barneskole som har innført påbud for gutter om å sitte på toalettet. Det gjorde de ved å sende følgende innstendige bønn til foreldrene:

«HJELP! Vi vasker mye tiss rundt doene på trinnet og nå begynner vi å bli lei. Snakk om dette hjemme, og guttene SKAL sitte og tisse på skolen. Tusen takk!»

Ethvert fornuftig og oppegående menneske burde kunne erkjenne dette problemet og støtte denne løsningen. Men isteden møtte skolen motstand. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og kampen for å la gutter stå mens de urinerer, anføres av en bestyrtet mor, som for øvrig ikke skal nevnes med navns nevnelse:

«Dette synes jeg er hårreisende, og det synes flere av vennene mine òg,» sier den tydelig opprørte moren, og fremholder at hun «i mange år» har oppdratt sin sønn til å stå mens han tisser. Hun argumenterer med harmdirrende stemme at det er nedverdigende for hennes sønn «å sitte som en jente».

Og så skal selvsagt mennene — “de ekte mannfolka” — si sin mening om saken, og det er ikke alltid like vakkert:

«Gutter er menn! Hilsen MANN.»

«Kjerringtyrrani!»

«Ekte menn STÅR og pisser!»

«Menn har stått siden tidenes morgen og pisset. Vi tisser ikke! Vi PISSER!»

«Gutter har fått evnen til å stå og tisse av den enkle grunn at de SKAL stå og tisse. Jeg har stått og tisset i 33 år, og har den friskeste blæra i byen! Alle vet hva man sier om gutter som sitter og tisser...»

Disse elendige undermenneskene har en tanke uten klarhet. De er sivilisasjonens etterslep. De er evolusjonens mindre utviklede ledd. De står nederst på den menneskelige sivilisasjonsskala. Var det ikke for sivilisasjonens barmhjertige omfavnelse, ville de fremdeles ha løpt nakne rundt skogen og tisset bak busker og trær. Mer primitive mennesker skal man dypt inn i Afrikas jungel for å finne. Deres naturtilstand befinner seg nesten på det samme nivå som gorillaer. Likhetene er mange. Påfallende mange, og desto mer skremmende. De evner ikke styre sine instinkter eller beherske sine tanker og følelser, men styres av primitive lyster og behov. De er uten muligheter til å løse oppgaver og mestre utfordringer hvortil fordres klar og rettlinjet tankeevne, anlegg for vitenskap og andre åndelige begavelser. De klarer simpelthen ikke å fremvise det som skiller mennesker fra dyr: den rasjonelle tanke.

I all min oppgitthet spør jeg: Hvor ufattelig dyrisk er det mulig å bli?

Det burde være åpenbart at menn, særlig når de ikke klarer å treffe målet, bør sette seg. Hvis de har så store vanskeligheter med å styre sin penis — kjødet som de ellers omtaler i berømmende ordelag; nesten som en ufeilbarlig superhelt —, burde de erkjenne det og sette seg ned, istedenfor å drukne toalettet med urin. Jeg har opplevet å komme inn på toaletter hvor urinen fløt på gulvet og rant ned fra veggene. Er dette «menns naturlige adferd»? Er dette «maskulint»?

Det folkelige ideal for en mann, er at han bør stå når han urinerer. Han bør også lage så kraftig lyd som mulig — lage så voldsomme plask at det gir assosiasjoner til et stenras i en vestlandsfjord —, hvilket vil gi ham anerkjennelse hos «gutta». En liten skvett på toalettsetet eller på gulvet ansees som tilbørlig. Det er upassende å tørke seg — ekte mannfolk må ha litt urinlukt i trusen —, og det er fullstendig uakseptabelt å vaske hendene. Det er jo «femi».

Men spørsmålet om hvorvidt man skal sitte eller stå, begrenser seg ikke bare til det hygieniske. Det har et helsemessige aspekt, nemlig at man ved å sitte og urinere, tømmer urinblæren og således reduserer risikoen for infeksjoner og kreft. Det har også et dannelsesaspekt, nemlig det at man, enten det er på fellesbadet hjemme eller på et offentlig toalett, viser renslighet og tar hensyn. Og på toaletter for begge kjønn, som man for øvrig har på ovennevnte skole, er det om ikke påkrevet, så i alle fall innlysende og forventet, at man sitter. Og sist, men ikke minst, har det et sivilisasjonsaspekt.

Jeg sitter når jeg urinerer. Det har jeg alltid gjort, og det vil jeg alltid gjøre. Og min motvilje mot pissoarer — å dele sitt kjønn med andre — er blitt lagt merke til. «Jeg har aldri sett deg bruke et pissoar,» har man bemerket. Det var i all sin enkelhet en stor berømmelse.

Jeg tar av meg buksen og setter meg rolig ned på setet. Hvis det er et offentlig toalett, så legger jeg alltid papir på setet. Jeg later så vannet, foretar fornøden absorbering, reiser meg opp og vasker hendene. Jeg har full beherskelse over det hele — ikke minst urinen. Det hele foregår ordnet og systematisk. Med andre ord: Det gjøres på menneskelig vis.

Det er en del av min omfattende oppdragelse. Like viktig som det var å spise med bestikk og vaske hendene ved påkrevet anledning, var det å sitte når man urinerte. Det er slike grunnleggende regler som har gjort meg til et dannet, det vil si oppbygget, menneske. Min forfinede sjel, min klare tanke og min beherskede holdning berettiger meg å kalles sivilisert. Jeg skiller meg fra dyriske mennesker, eller undermennesker. Jeg er et sivilisert menneske, eller overmenneske.

Disse hulemennene — primitivister av natur — har en snever forstand. De forstår rett og slett ganske lite. Bare det lettfattelige og primitive kan forståes og etterleves av dem. Det viser seg ikke minst i denne saken. De eier ikke begreper om sivilisasjon. De kan bare forholde seg til det primitive — naturligvis, siden de selv er primitive —, og kan derfor bare komme til følgende konklusjon: «Menn skal stå og pisse. Det er naturlig.» Det samme ser man i saken om homofili, hvor de konkluderer:

Disse hulemennene har merkelige forestillinger, blant annet forestillingen om at man må stå og urinere for å være mann. En slik forestilling kan avvises. Man har selvsagt sitt av naturen fastsatte kjønn, uavhengig av om man sitter eller står, eller for den saks skyld henger i et tre. Det er mulig at disse hulemennene må bygge sin manndom ved å etterligne gorillaer og bekrefte den ved å oppføre seg som ville dyr. Min egen mannsidentitet er ikke avhengig av at jeg står når jeg urinerer. Jeg er en mann, selv om jeg sitter.

Dette er ikke bare en liten og ubetydelig sak, slik mange kanskje vil avfeie den som. Det å sitte og urinere er en del av en større helhet, og en av de små ting som medvirker til å skape den store forskjell mellom dyr og mennesker.

Jeg kommer alltid til å sitte når jeg urinerer, og jeg henstiller til min leser om å gjøre det samme.

Leder: «Fortidens skygge.»

Aftenposten — de høye herrer i avisen — forholder seg vanligvis rasjonelle og objektive, i særdeleshet i sine lederartikler. Selv når det blåser som verst, står de stille, ja nesten uanfektet. De er dannede mennesker og skriver på dannet vis.

Deres lederartikler er gjennomgående milde og behagelige. Leseren anstrenges ikke av oppisket tone og krass ordbruk, og desinformasjon er fullstendig fraværende. Det er saklighet i hver setning.

Men selv om de er så besinnede og dannede, godtar de ikke usaklig og uberettiget kritikk. De har ved flere anledninger gitt svar på tiltale, og temmelig kraftig sådant, senest i et tilfelle hvor Klassekampen — den mest kommunistiske avis av dem alle — kom med frekke og usaklige anklager.

De høye herrer i avisen — sjefredaktøren og hans menn — samler og forener all sin åndelige kraft og lager et motsvar som ikke bare er besinnet og dannet, men også veldig latterliggjørende. Det gjelder ikke minst den nedenstående lederartikkel, som jeg har tillatt meg å gjengi fra Aftenposten; den er gjennomsyret av hån og harselas:

«Med skuddene mot den jødiske synagogen i Bergstien som utgangspunkt har Aftenpostens debattredaktør med all mulig grunn reist spørsmålet om hvor solid vår mentale beredskap er hvis jødeforfølgelser igjen hjemsøker Europa.

Slikt liker ikke Klassekampen. På lederplass minner avisen om oss at det stort sett er muslimer som er offer for europeisk minoritetsforfølgelse. Det er en unødvendig påminnelse. Hvis Klassekampens sjefredaktør hadde lest oss over tid, ville han visst at vi både vet og erkjenner dette.

Likevel skriver Klassekampen at «det er å håpe at Aftenposten denne gang er i stand til å gjenkjenne hvor de største truslene kommer fra». Dette kan vanskelig leses som noe annet enn et dårlig skjult spark til Aftenpostens katastrofale feilvurdering av naziregimets fremmarsj i 30-tallets Tyskland.

Det er et slag under beltestedet — spesielt når det kommer fra Klassekampen. For her hører vi virkelig lyden av singlende glass. I moderne tid er det jo ingen norsk avis som har tatt så grundig feil i historiske veivalg som nettopp Klassekampen. I årtier var Klassekampen den eneste avisen i Norge som forsvarte det forrige århundrets mest brutale despoter.

Vi har da heller aldri sett at Klassekampen har tatt et ærlig oppgjør med denne nære fortiden. Snarere tvert imot. Senest for noen uker siden presterte avisen å gi en av AKPs stiftere en så spyttslikkende jubileumsomtale at det burde få selv en gammel stalinist til å skamrødme.

Vi erkjenner åpent og ærlig at Aftenposten ikke har grunn til å være stolte av enkelte redaksjonelle veivalg som ble tatt i 30-årene. Men det er mildt sagt dristig når Klassekampen tar på seg den pompøse rollen som historisk overdommer. Det kler akkurat den avisen dårlig.»

Annonse: «Vinsamling selges.»

«Grunnet flytting til utlandet, må jeg dessverre skilles ad med min kjære vinsamling — oppmerksomheter som jeg har fått. Samlingen består av rødvin, hvitvin og en fruktelig god musserende vin, fra Frankrike, Italia, Spania og Tyskland, og inneholder i alt fem liter, som kanskje ikke er av den mest eksklusive kvalitet, men med beskaffenhet til å skape uforpliktende glede og gi deg helters mot. Syv flasker, hvorav én Chablis.

Men champagnen beholder jeg selv.

Herligheten selges for 500 kroner. Avhendes i Oslo. Henvendelse til André (...)»