Når farene truer.

I sommer er to homofile blitt angrepet og skadet i Oslo. Dette er bare to av mange tilfeller hvor homofile utsettes for grov vold. I henholdsvis rekkefølge var det en ung pakistaner (muslim) og en gjeng negre som stod bak, men generelt utgjør også religiøse ekstremister, nasjonalsosialister og ikke minst vanlige, fordomsfulle mennesker fra de lavere klasser en trussel mot homofile.

Nå har min far varslet at han vil forsøke å skaffe meg en pistol. Eller en 22 kaliber, som han sa. Min far har sine kontakter — ikke bare i de øvre lag av samfunnet, men også i mer hardbarkede og tvilsomme miljøer. Det har sine fordeler, også for meg.

Latent i dette ligger en forestilling om at hans egne barn er bedre enn andres. Og det er jeg enig i — jeg er selvsagt mer verdt enn masseproduserte arbeiderunger og andre dusinvarer.

Jeg har ikke megen kjennskap til pistoler og lignende våpen, og jeg er ikke en øvet skytter. Min erfaring med pistoler begrenser seg til skyting i hagen med ett av hjemmets skytevåpen, nærmere bestemt en luftpistol. Men på den annen side: Der skal ikke meget til for å treffe en person på noen meters avstand — selv jeg kan klare det. Og skulle jeg bomme, så skyter jeg bare på nytt.

Jeg er et fornuftig og besindig menneske, som handler rasjonelt — også i prekære situasjoner. Jeg vil bære et våpen med det største ansvar, og vil ikke bruke det for å krenke andres frihet. Det skal ene og alene brukes til høyst nødvendig selvforsvar.

Selv om jeg har en nærmest uslettelig empati — jeg elsker mennesker —, er jeg også meget bevisst på dette med min frihet og og de som vil innskrenke den. Undermennesker vil skade eller drepe meg. De vil ta fra meg min frihet og i verste fall tilintetgjøre meg. Det kan jeg ikke godta.

I et tilfelle hvor jeg angripes, vil jeg ikke bare avverge angrepet — jeg vil også straffe vedkommende. Jeg skal gi ham en betagende opplevelse. Jeg vil ikke drepe, ved å skyte i hodet eller på andre vitale kroppsdeler, som for eksempel hjertet. Jeg vil bare påføre skade, for eksempel ved å skyte i mage eller ben. Videre er det heller ikke utenkelig at jeg kan tildele vedkommende et spark i hodet eller et slag over nesen. Eventuelt brekke en arm. En annen mulighet er jo å skyte i bjellene så det bare ringer. Mulighetene er mange, bare jeg blir forbannet nok.

Det er dessverre nødvendig. Staten, ved politiet, kan ikke ivareta min sikkerhet 100 %. De kan ikke garantere for at jeg kan være trygg. Det er er spørsmål om ressursfordeling og prioriteringer, men slike faktorer er underordnet mitt krav om sikkerhet. Jeg som borger er ikke under fornøden beskyttelse. Hensynet til meg og mitt liv må gå først.

Som en følge av dette må jeg ta loven i egne hender. Jeg har intet valg — det er meg eller dem. Men jeg bærer som sagt mitt våpen med stort ansvar og stor fornuft. Og som liberalist har jeg de objektive og for alle mennesker gyldige lover i min tanke og mitt sinn, og en forutsetning for å opptre rettferdig. Fornuft og rettferdighet er min tillatelse til å bære våpen.

Et væpnet samfunn er et høflig samfunn.