I krangel med nigerianske horer.

Det er en kjent sak at kvinner fra den fattige verden — fra Russland og Øst-Europa, fra Asia og ikke minst fra Afrika — kommer til Norge for å tilby sine tjenester. Deres deltagelse som tilbydere i markedet for kjønnslig glede og forlystelse, er i seg selv ikke besværlig. Slike virksomheter kan drives i anstendig tilbaketrukkethet, uten at uvedkommende tar anstøt. Verre blir det når man istedenfor diskrete og ordnede geskjefter blir vitne til og ofre for at Oslos gates beleires av pågående horer, som plager og forfølger tilfeldige mennesker som så ingenlunde ønsker å benytte seg av deres tjenester. På aftenstid kan man ikke bevege seg i sentrumsgatene uten på noe vis å plages, forfølges eller bringes i forlegenhet av innpåslitne horer. Ikke bare med lokkende anrop, men også med rå makt, stanses man av dem, hvoretter man gies det ene tilbud etter det annet. Man kan heller ikke stå stille for en stakket stund, eksempelvis for å hvile ut eller beundre et kunstverk, for da omringes man straks. Og selv om man går — i sakte gange eller høy hastighet —, fotfølges og antastes man. I de verste tilfeller draes man i armer og ben, så at man må slite seg løs for å unnslippe. Gode borgere kan rett og slett ikke bevege seg fritt i gatene — horene har overtatt.

I går fikk jeg selv erfare denne elendige tilstand av skjendighet. Det var like etter midnatt, og jeg og en venn befant oss på Egertorvet. Vi stanset et øyeblikk. Det tok ikke lang tid før horene strømmet til fra alle kanter. En mer eller mindre ufrivillig samtale ble innledet av en nigeriansk kvinne med ordene «hello darling». Videre fulgte de vanlige spørsmål: «What's up?» «Are you lonely tonight?» Eller mer direkte: «Want some fun?»

Vanligvis mottar man slike forespørsler med stor besinnelse, og gjerne med et smil — det gjorde man også i dette tilfellet. Jeg takket nei. Men da sa en av de nigerianske kvinnene til meg, på engelsk med afrikansk aksent: «You look like a woman.» Da tente jeg på alle plugger. Da var vennligheten slutt. Dette var en grov fornærmelse som ikke kunne godtaes. Det er selvsagt ikke så at jeg ser ut som en kvinne. Jeg er riktignok vakker og finskåren, og har et behagelig ytre. Jeg steller meg godt og er nøye med utseendet. Som et dannet menneske er det forventet og forpliktet at jeg for eksempel grer mitt hår med megen flid; dette er en del av min oppdragelse. Videre har jeg en beleven holdning og forfinede bevegelser, som det seg hør og bør for en herre fra borgerskapet. Med andre ord: Jeg er riktignok ingen nigeriansk mann.

Vanligvis ville jeg overbærende ha avfeiet en slik betegnelse med latter eller himlende øyne. Men disse ord kom fra en kortvokst, kraftig kvinne, med den groveste og mest mandige røst som jeg noen sinne har hørt fra en kvinnes munn. Det ble altfor provoserende. Det kunne bare ikke oversees. Hva jeg sa, skal være usagt. Men jeg uttalte meg i uvanlig sterke ordelag. Jeg avsa noen sannhetsord om hennes kvinnelighet — eller mangel på sådan —, påpekte hennes mangler og dårlige egenskaper, og avsluttet med å henstille til henne om å dra tilbake til Afrika.

Tilstanden er uholdbar. Og det er i det hele tatt ganske utrolig at der i vårt samfunn og våre gater tillates at slike negative og destruktive grupper — det være seg horer, tiggere eller kriminelle — får ferdes fritt i og endatil overta gatene på bekostning av borgeres frihet og sikkerhet. Og like utrolig er det at intet gjøres. Dette er en følge av en feilslått snillistisk politikk, og inntil man finner noen som med rettferdig strenghet og nødvendig handlekraft kan gjeninnføre orden og trygghet i samfunnet, må man dessverre belage seg på å leve i en slik tilstand.

Men fatt mot, brave borger, frykt ikke mer — løsningen er nær! Jeg anbefaler Dem å gå til anskaffelse av en pisk, med lengde på tre-fem meter og med en sviende snert. Så når De kommer gående opp Karl Johan, og de nigerianske kvinnene kommer mot Dem som ville dyr - gi dem et piskeslag og hold dem således på avstand. Og skulle de forsøke seg igjen, så pisk dem simpelthen en gang til.

Men hjelper ikke dette, så er der bare ett å gjøre: La Dem forføre.

Lesber fra helvete.

Det kan ikke sies med ord hvor meget jeg hater lesber. Det skyldes hverken forakt eller fordommer — jeg er selv homofil —; hatet er så allelunde berettiget.

Lesbene gjør utelivet til et helvete. Alt fra tynne, vinglete jenter som ikke klarer å bevege seg stødig eller stå stille, men stadig kommer ramlende på andre og søler øl på dem, hvoretter de bare fniser og selvsagt ikke ber om unnskyldning, til kaklende høner som skravler og hyler høyt og uavbrutt — selv ikke den største og mest utsultede måseflokk, akkompagnert av skrikende skjærer, kan overgå dem.

Men verst er disse fete og snauklippede lesbene i skinnjakke og gjerne med rosa hanekam, som brøler og banner, flekker tenner og bruker Axe-deodorant som munnspray. I flokk kommer de inn på guttenes utesteder og brøyter seg vei, uten på noe vis å ta hensyn eller henstille til folk om å flytte seg. Nåde den som måtte stå i veien. Folk dyttes og slåes ned — i verste fall blir de slengt i veggen. Lesbene tar fullstendig kontroll over baren, før de invaderer dansegulvet på det mest brutale vis. Synet av traktorlesber som danser er like brutalt, og kan ødelegge mange unge pikesinn. Til slutt har lesbene okkupert hele utestedet og befestet sin stilling på alle skanser. Et stønnende brøl fra det største monsteret runger gjennom lokalet — villdyrene har vunnet.

Lesber har et skrekkelig oppsyn, et fryktinngytende utseende, en negativ holdning og en særdeles destruktiv fremferd. Deres mørke og vansindige sjeler sprer død og fordervelse. Og deres klær er et kapittel for seg selv: skinn og lær, kjettinger og pigghalsbånd, rødrutete bondeskjorter og hullete dongeribukser. De kan få den barskeste og mest sjuskete lastebilsjåfør til å fremstå som en from kirkegjenger. De er sadolesber fra helvete.

Lesbene ødelegger alt. Gleden tynges av de negative lesbene. Den glade stemningen drukner i oppgitthet. Den flørtende atmosfæren forpestes av sjalusi. Ikke kan man bevege seg fritt og trygt, særlig ikke med drikke i hånden. Ikke kan man hygge seg i harmoniske gutteomgivelser. Ikke kan man danse på gulvet eller bestille i baren uten å risikere liv og lemmer. Og hvis man forsøker å flørte med en gutt som er ute sammen med en lesbe (altså hans venninne), eksempelvis ved å sende ham søte blikk, så blir man straks møtt med det mest aggressive blikk som man kan tenke seg — fra lesben. Ja, i de verste tilfeller kan man formelig se fråden renne ut av den knurrende munnen.

I korthet kan det sies at lesbenes inntog i homoguttenes verden har fått katastrofale følger — også for meg. Jeg er blitt beskyllet med så vel øl som mine egne drinker, som den gang da jeg, i lyseblå ullgenser, satt i baren med en tyrkisk pepper. Så kom en full lesbe ravende og ramlet ned på meg. Jeg fikk sorte flekker over hele genseren. Jeg er også blitt dyttet, slått og bannet til, samt av fete, kortvokste lesber utsatt for høyst ufrivillig beføling. Og i går gikk det bokstavelig talt over styr, da jeg var på Koppen. Jeg skulle gå forbi den store trebenken, hvor selvsagt en av disse helvetes lesbene hadde satt seg. Hun satt ikke ordentlig på benken, men satt med knærne oppå benken og lente seg fremover på bordet, så føttene stakk ut i løse luften; føttene — som jeg selvsagt snublet i. Jeg braste ikke i gulvet med et stort brak; jeg mistet balansen og falt over ende, men tok meg for med hendene. Hvis sant skal sies, så var jeg nok en anelse bedugget. Men likevel var det ene og alene hennes skyld. Hun skal prise seg lykkelig over at jeg er så dannet og behersket, ellers ville jeg ha høvlet trebenken med henne.

Lesbene burde samles på sine egne utesteder. Men alle slike utesteder har gått konkurs, fordi lesbene drikker seg fra sans og samling ("drita") på forspill, før de går ut og kjøper én halvliter øl som de sitter og drikker på resten av natten, selvsagt før de knuser glasset — enten ved å slå det i bordet eller ved å kaste det i veggen — og således påfører utestedet enda større tap. Videre kommer sykemeldinger fra og psykiatrisk behandling av de ansatte, skade og hærverk på inventar og utstyr, samt det enorme beløp som de nødvendige sikkerhetstiltak krever. Av alle utelivets bransjer og foretagender er det å drive et utested for lesber det mest risikable tapsprosjekt. Ingen investor med vett og forstand ville ha investert i et slikt utested. En bananplantasje i Tyssedal ville antagelig ha gitt større avkastning. Å drive et lesbeutested er håpløst. Det samme er situasjonen for Oslos homofile gutter.

En passelig straff.

Vinningskriminaliet, som eksempelvis innbrudd og tyverier, er et stort og evigvarende problem, men har særlig øket i takt med innvandringen. Hver eneste dag, eller rettere sagt natt, begåes det innbrudd i hus og hytter, tyveri av sykler og biler, og ran på åpen gate. Det største problem er biltyverier. Etter mørkets frembrudd, i folketomme gater, bryter man seg inn i biler og stjeler verdisaker og stereoanlegg. I verste fall stikker man av med hele bilen.

Risikiene for å bli tatt, er forsvinnende små. Svært få biler er utstyrt med bilalarm, så man kan utføre sitt arbeide i fred og ro. Like rolig kan man forsvinne med byttet. Og hvis så skjer, at man oppdages, så flykter man bare fra åstedet. Politiet når ikke frem i tide — de færreste pågripes. Og hvis de skulle bli tatt, så får de bare en bot, eller i verste fall noen måneder i fengsel.

Denne tilstanden av lovløshet, hvor eiendom og eiendeler til stadighet forbrytes og stjeles, kan ikke fortsette. Den er ikke bare et angrep på våre økonomiske verdier — både hus og bil er dyrt —, men også på den private eiendomsrett, som er nedfelt så vel i Grunnloven som i de universelle menneskerettigheter. En slik utvikling vil på lengre sikt være skadelig for samfunnet, så vel økonomisk som sosialt.

Dette er en uholdbar situasjon. Her kreves det drastiske tiltak.

Biltyvene må ta skylden, men hvem skal ta ansvar? Folket står maktesløse, og politiet er giddeløse. Når staten ikke kan beskytte borgerne og deres eiendom, åpnes muligheten for privat beskyttelse.

Jeg har et forslag til løsning, og vil ta utgangspunkt i bilen og hvordan denne kan sikres.

Et nødvendig, men svært effektivt tiltak er korporlig avstraffelse. Det vil også ha en preventiv effekt, både for den avstraffede biltyv og andre potensielle biltyver.

Mulighetene er like mange som de er smertefulle. Nedenfor følger noen forslag:

- Bilen innrettes med gasspatroner, syre eller annen væske, som utløses når uvedkommende bryter seg inn i bilen og setter seg til rette/berører visse gjenstander. Det kan for eksempel være latter- eller søvngass, sviende syre eller rett og slett maling som ikke kan vaskes av.

- I setets bunn og rygg bygges der inn henholdsvis et stort spyd og skarpe knivblader, som utløses når uvedkommende tar plass. Vedkommende vil da få kniver eller nåler i ryggen, og dessuten et stort spyd opp anus (hvor nøyaktig det treffer, vites ikke). Videre vil vedkommende, på grunn av smerten, automatisk forsøke å reise seg opp, hvilket vil påføre vedkommende større skader i ryggen.

- Ved girspaken kan der skjules en bjørnefelle, revesaks eller lignende, som utløses når uvedkommende setter den i gir. Der er mange muligheter for skade og omfang: 1) En felle med tagger som påfører stor smerte og samtidig holder vedkommende fast. 2) En felle med tagger som graver seg dypere og dypere ned, desto mer vedkommende beveger seg og prøver å slippe løs. Eller best av alt: 3) En felle — et sylskarpt knivblad — som kutter armen rett av.

Sistnevnte løsning — at armen hugges av — vil gi vedkommende en straff — skam og fordømmelse, og ikke minst uavlatelige spørsmål om hva det skyldes — for resten av livet. Og hvis vedkommende er muslim, så vil vedkommende bli utstøtt fra det muslimske miljø. Vedkommende vil aldri mer kunne vise seg i moskeen. Dessuten er jo mange av disse muslimene for sharialov i Norge, så dette kan jo være en begynnelse. De får jo bare det som de ber om, så de kan ikke klage.

Det må likevel understrekes, og advares om, at bilen må være forsvarlig lukket og låst. Og helst bør også sikkerhetssystemet være ute av drift på dagtid. Man må bruke rå makt og verktøy for å komme seg inn i bilen. Videre må ingen andre enn de som kjenner til sikkerhetssystemet, ha tilgang til bilen. Der må heller ikke være noen utvendige feller, for eksempel strømfeller. De ovennevnte krav er fordi dette kan ramme så vel uskyldige barn som intetanende voksne. Og ikke minst nidkjære trafikkbetjenter...

For andre typer kriminalitet, for eksempel ran og overfall, finnes der også muligheter:

- Når man ferdes ute på mørke kvelder, kan man ha lommene fylt med knivblader, musefeller og lignende. Eller en strømførende sak.

- Pepperspray, pistol og lignende kan være hendige våpen mot angripere.

- Og for kvinner finnes der feller som man kan ha i skjeden; en sak som biter seg fast i penis og påfører store smerter, og som bare kan fjernes ved inngrep av lege. Da vil vedkommende samtidig kunne anholdes av politiet.

Jeg er av den oppfatning at samfunnet behøver litt sadisme. I noen tilfeller, som for disse notoriske biltyvene, er det bare vold og fysisk straff som hjelper. Det er bare slik de lærer.

Når farene truer.

I sommer er to homofile blitt angrepet og skadet i Oslo. Dette er bare to av mange tilfeller hvor homofile utsettes for grov vold. I henholdsvis rekkefølge var det en ung pakistaner (muslim) og en gjeng negre som stod bak, men generelt utgjør også religiøse ekstremister, nasjonalsosialister og ikke minst vanlige, fordomsfulle mennesker fra de lavere klasser en trussel mot homofile.

Nå har min far varslet at han vil forsøke å skaffe meg en pistol. Eller en 22 kaliber, som han sa. Min far har sine kontakter — ikke bare i de øvre lag av samfunnet, men også i mer hardbarkede og tvilsomme miljøer. Det har sine fordeler, også for meg.

Latent i dette ligger en forestilling om at hans egne barn er bedre enn andres. Og det er jeg enig i — jeg er selvsagt mer verdt enn masseproduserte arbeiderunger og andre dusinvarer.

Jeg har ikke megen kjennskap til pistoler og lignende våpen, og jeg er ikke en øvet skytter. Min erfaring med pistoler begrenser seg til skyting i hagen med ett av hjemmets skytevåpen, nærmere bestemt en luftpistol. Men på den annen side: Der skal ikke meget til for å treffe en person på noen meters avstand — selv jeg kan klare det. Og skulle jeg bomme, så skyter jeg bare på nytt.

Jeg er et fornuftig og besindig menneske, som handler rasjonelt — også i prekære situasjoner. Jeg vil bære et våpen med det største ansvar, og vil ikke bruke det for å krenke andres frihet. Det skal ene og alene brukes til høyst nødvendig selvforsvar.

Selv om jeg har en nærmest uslettelig empati — jeg elsker mennesker —, er jeg også meget bevisst på dette med min frihet og og de som vil innskrenke den. Undermennesker vil skade eller drepe meg. De vil ta fra meg min frihet og i verste fall tilintetgjøre meg. Det kan jeg ikke godta.

I et tilfelle hvor jeg angripes, vil jeg ikke bare avverge angrepet — jeg vil også straffe vedkommende. Jeg skal gi ham en betagende opplevelse. Jeg vil ikke drepe, ved å skyte i hodet eller på andre vitale kroppsdeler, som for eksempel hjertet. Jeg vil bare påføre skade, for eksempel ved å skyte i mage eller ben. Videre er det heller ikke utenkelig at jeg kan tildele vedkommende et spark i hodet eller et slag over nesen. Eventuelt brekke en arm. En annen mulighet er jo å skyte i bjellene så det bare ringer. Mulighetene er mange, bare jeg blir forbannet nok.

Det er dessverre nødvendig. Staten, ved politiet, kan ikke ivareta min sikkerhet 100 %. De kan ikke garantere for at jeg kan være trygg. Det er er spørsmål om ressursfordeling og prioriteringer, men slike faktorer er underordnet mitt krav om sikkerhet. Jeg som borger er ikke under fornøden beskyttelse. Hensynet til meg og mitt liv må gå først.

Som en følge av dette må jeg ta loven i egne hender. Jeg har intet valg — det er meg eller dem. Men jeg bærer som sagt mitt våpen med stort ansvar og stor fornuft. Og som liberalist har jeg de objektive og for alle mennesker gyldige lover i min tanke og mitt sinn, og en forutsetning for å opptre rettferdig. Fornuft og rettferdighet er min tillatelse til å bære våpen.

Et væpnet samfunn er et høflig samfunn.