Folkelig føde.

Jeg kan kjenne at fortvilelsen og håpløsheten over samfunnets tilstand og utvikling vokser i meg, når jeg leser om det brede lag og dets foretagender. I dag var en "restaurantanmeldelse" å lese på Aftens nettsider. Den lite innbydende overskriften lød som følger: «Sonny's Kebab: Namnam på St. Olavs plass.» Allerede her ser man hvor dette bærer hen.

Artikkelen oppfyller de løfter som overskriften gav — artikkelen er gjennomgående motbydelig. I de innledende avsnitt får man et utdrag fra de sene timer en lørdags natt på byen:

««Jeg hadde ei venninne (elskerinne, min anm.) som bodde like oppi gata, så her har jeg spist nattmat mang en gang.» Breial er rent nostalgisk i det lille lokalet. - «Hvis babben (kebaben, min anm.) er like bra som da, har vi noe godt i vente.»

Brisen vil helst ha kylling-kebab, og tar en medium størrelse, i pita. Men angrer da en bak i køen (for det er nesten alltid folk her) bestiller en rullekebab.»

Breial og Brisen er til opplysning to utelivs- og restaurantanmeldere, som her befinner seg på det som etter påstående er byens beste kebabsjappe.

Den spennende og høyst krevsomme tilberedning beskrives ned til minste detalj, hvoretter kebaben anrettes på lekreste vis:

«Kjøttet kuttes og freses opp mens vi venter, ikke noen gamle terninger som tørker på stekeplata. I det hele tatt er det godt besøkt, enda det ikke er så sent på kvelden. Godt tegn.

Bra med dressing og grøntfôr også. Brisen syntes det så litt snaut ut med kyllingbiter, men de var så saftige at det ble tilgitt.

Breial fikk i hvert fall kjøtt så det holdt. (...) Brisen gaflet i seg alt sammen på rekord-tid.»

Artikkelen avsluttes med følgende ord:

««På vei ut eller hjem, hit finner jeg alltid frem.» Breial prøver seg på nattpoesi.

- «Hadde det vært litt triveligere inne, hadde Sonny's fått full score,» mener Brisen.»

En festlig kveld på byen, får man anta. Med en kebab i magen, behørig skyllet ned med brus, er kveldens fullkommenhet beseglet, og mett og fornøyd kan man gå hjem og sove. Med mindre man skal på besøk til venninnen.

Disse to Aftens "restaurantanmeldere" kan jo fremstå som vulgariteten selv. Men jeg vil være forsiktig med å dømme dem for raskt. Jeg tror at de til vanlig er noenlunde ordentlige mennesker, skjønt de selvsagt ikke er skåret av finere tre. Saken er imidlertid den at de må tilpasse seg sine lesere. Men hvem er det egentlig som leser slikt? To av kommentarene kan gi en indikasjon på det:

«drar langveis fra for å få en grom mat bit har vært stam gjest der nå i mange år å ingen annen kebab er bedre.Sonny`s RULER»

For en kraftanstrengelse det må ha vært å skrive "RULER" med store bokstaver. Begeistring og lidenskap kan gjøre underverker, også for folk som vanligvis ikke makter å skrive store bokstaver i egennavn eller i begynnelsen av en setning. Det skulle bare en enkel kebab til.

Neste kommentator er noe mer nøktern i sin omtale, men bifaller både kebabens pris og beskaffenhet:

«spiser her hele tida, dritbillig! 25 spenn for en svær en.»

Videre kommer den av mange års erfaring og lenge utviklet kjennskap ekspert med sine råd og anbefalelser, og gir i tillegg fakta til almen opplysning:

«men at den fortjener en femmer er å ta litt i, den er bare helt ok, man må forresten til midtøsten for å finne femmerkebaber....»

Som kebabekspert har han virkelig funnet sin nisje i livet.

For øvrig nøyer han seg med å gi karakter 3.

Dette overgår dog ikke den gang da en bonde fra Vestlandet, som med tilfredshet og antageligvis dårlig bordskikk hadde inntatt et bedre måltid på Bagatelle, uttrykte sin tilfredsstillelse med følgende utsagn: «Noko så inn i gampræva godt!» Hvorvidt dette var ren og skjær skjødesløshet eller bevisst provokasjon, vites ikke, men hvis det sistnevnte var tilfellet, så svarte det virkelig til sin hensikt.

Bussjåfører.

I dag kom jeg i klammeri med en bussjåfør. Hvis sant skal sies, så var jeg noe sur på grunn av dårlig søvn og dårlig vær, så det var kanskje ikke tilfeldig at dette hendte da. Men det var med all berettigelse at jeg gav denne bussjåføren en kraftig reprimande.

Jeg stod og ventet på bussen. Den er en av disse som man fritt kan gå inn på uten å fremvise billett. Bussen kom, men bare den fremste døren ble åpnet. Jeg gikk frem og steg på, og ble møtt av en av de mest ufine bussjåfører som jeg har sett. En grovskåren mann med rynkete ansikt og uflidd hår. Jeg gikk rett forbi uten å vise billett.

- «Høi!»
- «Hva?»
- «Få se billetten!»
- «Man behøver da ikke å vise billett før klokken nitten?»

Jeg oppfattet ikke riktig hva han svarte; hans utydelige tale var ikke til å forstå. Han mumlet noe om at han gjennomførte kontroll. Jeg vet ikke hvorvidt han har myndighet til å kontrollere på slikt vis, eller hvorvidt dette var en instruks fra høyere hold eller noe som han gjorde etter eget forgodtbefinnende. Uansett var han frekk og ufin. Men da han formelig rev billetten ut av hånden min, fikk jeg mer enn nok.

- «Hva er det De tillater Dem?»
- «Første juni,» leser han høyt fra kortet. Han tar seg god tid, betrakter kortet med et hovent blikk, og gir det tilbake — en arrogant demonstrasjon som provoserer meg kraftig.
- «Hva er dette for en oppførsel?» spør jeg.

Han begynte å hisse seg opp, og det var umulig å feste øynene på ham eller oppfatte hva han sa. En så ubehersket oppførsel har jeg sjelden bevitnet; det var som om alle tøyler røk. Han var mer uorganisert enn et gateopprør på Haiti. Det ble visst for meget for ham å forholde seg til flere ting samtidig.

Dessuten ble jeg oppmerksom på at det dannet seg en kø, så jeg avsluttet ordskiftet midlertidig med følgende ord:

- «For en elendig kundebehandling!»

Jeg satte meg ned lengre bak i bussen. Men da bussen var kommet til veis ende, gikk jeg frem igjen:

- «Jeg vil gjerne ha Deres ansattnummer.»
- «Hæ?»
- «Deres ansattnummer, takk.» - «Jeg tolererer ikke slike frekkheter.»
- «Pell deg ut!» brøler han.

Her fant jeg det best å stige av; man vet aldri hva slike primitive mennesker er i stand til. Hva om han for eksempel hadde smelt igjen døren og kjørt meg til Grorud? Når det gjelder slike mennesker, er intet umulig. Men krangelen fortsatte:

- «Tror De virkelig at De slipper unna?» spør jeg med et hånlig smil.

Jeg husker ikke så meget av hva han sa; det var bare innholdsløs brøling og banning. Så sa han, ordfattig og ubegavet som han var:

- «Begynn å oppføre deg som folk!»

Noe så usigelig latterlig. Jeg trodde at det var en spøk, men han var faktisk oppriktig. Akk, for en snever forstand, og for en mangel på sikt og selvinnsikt. Hva røper vel ikke en slik uttalelse om denne enfoldige underklassemannens tanke og sinn? Det å si noe slikt til en dannet og ham overlegent person faller ikke bare på sin egen urimelighet — det vitner også om hvilke begrensede forestillinger han har.

Jeg var ikke sen med å replisere:

- «Simple arbeider!» - «Udannede pøbel!»

Ordskiftet ble brått avsluttet av at han startet bussen og kjørte videre i full fart — allerede før døren var lukket. Han gikk antagelig tom for ord, den plebeieren. Det gikk tydeligvis på æren løs å bli overhøvlet av en som var meget yngre enn ham.

Jeg finner megen glede i å påtale bussjåfører, og i særdeleshet elsker jeg å gjøre det følgende: Likeledes som det er beskrevet ovenfor, pleier jeg, når urett begåes mot meg, med morsk og myndig stemme avkreve ansattnummer, og på skarpeste vis si at dette vil få etterspill. Jeg nyter å gi dem frykt og etterlate dem redsel; tanken — og ikke minst uvissheten — om at man kan få en klage hengende over seg, kan være tyngende. De fortjener det. Dessuten er det bare på denne måten at disse dyreaktige menneskene lærer; det er som å oppdra en hund — ikke ord, men bare handling hjelper.

Jeg har gjort dette ved flere anledninger; det begynner nesten å bli en vane. Jeg har truet dem med klager, jeg har skjelt dem ut for fullsatt buss. Jeg har fått dem til å skjelve, jeg har fått dem til å frese og fråde. Disse forbannede bussjåførene.

Dette er dog ikke blott til fornøyelse; dette er en dyd av nødvendighet. Det gjelder å sette dem — arbeidere, bønder og annet pakk — tilbørlig på plass. Folk som ikke kjenner sin plass i samfunnet, skal man ikke ta så lett på. Denne bussjåføren — herre i egen buss — er aldeles intet unntak. Det var simpelthen min borgerplikt å irettesette denne uoppdragne og umodne mannen.

Klage er selvfølgelig skrevet og avsendt.

VM i fotball.

Det er viden kjent — ja, nesten som almenkunnskap å regne — at jeg ikke liker sport, og i særdeleshet ikke fotball. Dette har jeg gjort klinkende klart også for mine kolleger. Jeg understreker at jeg ikke, under noen omstendighet, vil følge med på en fotballkamp. Der finnes ingen tvil om at jeg hater fotball.

Med en spøkefull tone spurte en kollega meg:

- «Nå, så du ser ikke på fotball-VM?»
- «Nei.» - «Når begynner det?»
- «Det har vart i en uke nå.»
- «Ja vel.»

Og videre:

- «Kan du navnet på noen norske fotballspillere, da?»
- «Ja, det kan jeg. Skal vi se...»

Stillheten senket seg. Min kollega ventet med et lurt smil. Jeg begynte å se opp i taket, mens jeg virkelig prøvde å hente noen navn fra hjernens avdeling for overflødige opplysninger.

- «André Flo?» sa jeg forsiktig.
- «Kjetil André Flo, ja.»

Så sa jeg, for virkelig å understreke hvor snevre mine kunnskaper om dette var og hvor lite jeg bryr meg:

- «Og så denne... Gampen.»
- «Hehe. Gamsten.»
- «Å ja.»
- «Og så har man han...» Jeg tenker litt, før jeg sier: - «han som er mørk i huden.»
- «Carew.»
- «Ja, John Carew.»

Tydeligere kan det vel ikke sies.

Griser på restaurant.

I dag satt jeg på et utendørs spisested på Frogner, hvor jeg inntok et nydelig måltid. Jeg satt og nøt maten og leste en avis.

Men så snudde jeg meg tilfeldigvis, og så til min store forskrekkelse en person som tok en pizzaskive i hånden — dressingen formelig fløt oppå den — og slukte den. Han brukte tungen til å hjelpe skiven inn i munnen. Han fikk selvfølgelig dressing på hendene, men det ordnet han enkelt ved å stikke hånden i munnen og slikke bort dressingen.

Slik oppførsel ved bordet er ganske vanlig i Norge. Mangelen på bordskikk blant den vanlige mann og kvinne i Norge er stor. Selv de enkleste regler, som i andre land ville sees på som selvsagte, er man helt ukjent med. Man ser til stadighet at man spiser med hendene, raper ved bordet og ikke minst at man går på spisesteder i shorts og t-skjorte, eller hva verre er: med bar overkropp.

Å spise med hendene er noe av det mest primitive som finnes. Man blir grisete på hendene, og ikke minst berører man både munn og tunge med hendene. Det er uhygienisk og dessuten meget uappetittlig for andre. I mine øyne er slike folk like uforskammet som griser. Spisevanene er de samme.

Eier ikke folket bordskikk? Hvorfor må man oppføre seg som dyr? Er det så vanskelig å bruke kniv og gaffel?