Lønn som fortjent?

Den senere tid er tips og driks — eller som jeg sier: drikkepenger — blitt et aktuelt tema i media. Det å gi slike penger er en meget gammel skikk. Det begynte med adelen, som kastet penger til tiggere på gaten «for å sikre trygg passasje». Videre ble det av de øvre klasser brukt for å sikre god og rask service (gjerne på bekostning av andre gjester). Å gi drikkepenger har også andre funksjoner, som for eksempel å vise klasse og status. Og ikke minst har man det seksuelle aspekt; hva er vel mer opphissende for en underlegen kvinne enn å se en mann som tar opp en stor, verdifull seddel og uten å fortrekke en mine legger den bestemt ned på asjetten?

I gamle dager var drikkepenger nødvendig, da arbeiderne gjerne bare fikk mat og husvære som lønn fra sin arbeidsgiver. Dette gjaldt særlig for arbeidstagere på hoteller og restauranter. Men etter hvert som tidene gikk og fagbevegelsen fikk, har drikkepenger mistet sin opprinnelige funksjon — de er simpelthen blitt et lønnstillegg.

Tilbake til våre tider: Noen mener at nordmenns tipsevaner og norsk tipskultur er overdreven, misforstått og unødvendig. Nordmenn gir tips om de bare kjøper en kaffe. Bartendere forventer tips om de bare serverer en drink. Og på mange kafeer finner man glass på disken, for å legge tips i. Skal man gi tips for å få kjøpe en kaffe?

Selv har jeg et bevisst og rasjonelt forhold til drikkepenger. For det første skal man ikke gi drikkepenger til alle og enhver. Jeg gir drikkepenger hovedsakelig til servitører på steder hvor der bestilles mat og drikke, til pikkoloer og heisførere (i den grad de fremdeles finnes), og til andre som har utmerket seg med særdeles god mat eller service. Hvis et restaurantbesøk blir en strålende opplevelse, bestående av nydelig mat, utmerket service og flotte omgivelser, så er jeg ikke sen med å blafre med sedlene. Jeg gir drikkepenger til de som fortjener det.

Likevel er det — dessverre, kan man si — forventet at man ved alle anledninger skal gi drikkepenger. For å unngå ubehag for mine medgjester eller misnøye fra servitøren, og for å unngå å oppfattes som gjerrig eller smålig, hender det vanligvis at jeg gir en liten sum. Men jeg må også si: Hvis jeg er misfornøyd eller har fått dårlig service, så gir jeg ingen drikkepenger. Drikkepenger har nemlig også en annen funksjon: å vise om man er tilfreds eller ikke; å gi et signal til servitøren om at en feil ble begått eller at servicen kan forbedres. Og den funksjonen vet jeg virkelig å benytte meg av — om ytterst nødvendig.

Dessuten bør man ikke gi små beløp, som man gjerne gjør på kafeer og lignende steder. Drikkepenger bør være store beløp, og forbeholdt anledninger som for eksempel restaurantbesøk. Det å gi en femkrone til en kaféservitør synes jeg er tarvelig; — det er jo nesten som en almisse.

Jeg skal ikke omhandle nordmenns tipsevaner. Jeg skal ikke skrive om bønder som prøver å være urbane, og arbeidere som prøver å etterligne borgere. For ikke å nevne late og udugelige ansatte, som etter å ha gitt middelmådig service, forholdt seg likegyldig til gjestene og forbrutt seg mot utallige regler for bordetikette, så frekt og freidig tillater seg å forlange drikkepenger. Jeg skal heller skrive om drikkepengenes funksjon, og hvorfor det å gi drikkepenger ikke er noe som passer inn i det norske samfunn.

I vinter pleide jeg og en venn å frekventere en kafé, hvor man kunne sitte utendørs og røke, beskyttet av varmende lamper og beskyttende markiser. Stedet stengte ved midnatt. Vi pleide å ankomme ved nitiden, altså tre timer før stengetid. Mitt høyeste ønske, kald og forfrossen som jeg var, var å få en varm sjokolade med krem. Men hver bidige gang beklaget de og sa at maskinen var blitt vasket og derfor var avslått. Dette var altså midt på den kaldeste vinter, og det sier seg selv at etterspørselen etter varm drikke er stor.

Hva dreiet dette seg om, og hvorfor var det slik? Hvorfor kunne man ikke få en kopp varm sjokolade med krem midt i februar?

På kveldstid var ikke innehaver eller daglig leder til stede; det var de ansatte som bestyrte. Det gikk som det måtte gå: De tok seg friheter, de forenklet arbeide og rutiner, og utførte sine oppgaver i et meget bedagelig tempo. Meget av tiden bruktes på å snakking og røking. Og kakaomaskinen vasket de mange timer før stengetid.

Årsaken til dette er at de har sin faste lønn. De behøver ikke å øke omsetningen eller stimulere til øket salg — de behøver ikke å ta hensyn til en gjest som ønsker varm sjokolade med krem —, for lønn får de uansett. Det at de mister et salg, rammer ikke dem direkte, selv om de rammes indirekte ved at bedriften i første omgang får dårlig omsetning, og i annen omgang får dårlig rykte, hvilket igjen gir dårlig omsetning. Med andre ord: Gjestene slutter å gå dit, hvilket også jeg og min venn har gjort.

Den ovennevnte kafé kan tjene godt som eksempel i resten av dette innlegget. Den har ikke optimal inntjening, den har ikke god kundebehandling eller tilbud, den har ikke normal rasjonalitet eller effektivitet — for å nevne noe. Hvordan kan dette løses?

I Norge mottar man vanligvis sin faste lønn. Dette er en løsning som ikke passer i alle bransjer, og særlig ikke i den tjenesteytende bransje. Man bør få en grunnlønn, hvilken er moderat. Forutsetningen er at muligheten for lønnsforøkelse er til stede. For å øke lønnen må de ansatte få drikkepenger fra gjestene og eventuelt bonus fra arbeidsgiver. Dette gir de ansatte incentiver; de ansatte vil stimuleres til å selge mer og yte bedre. Ved å yte god og rask service, vil de ansatte motta drikkepenger. Jo bedre service, dess mer drikkepenger. Og i de tilfeller hvor man har en bonusordning — arbeidgivere burde virkelig ha en —, vil de ansatte være bevisst på at øket inntjening for bedriften også vil gi øket lønn for seg selv — og handle deretter.

Og kakaomaskinen vil aldri bli vasket tre timer før stengetid. Nei, de vil formelig komme løpende med en kopp varm sjokolade med krem.

Et lønns- og bonussystem som beskrevet ovenfor, vil gi bedre service og tilbud til gjestene, større rasjonalitet og effektivitet for bedriften, og i det hele tatt skape en positiv virkning som alle parter — også de ansatte — vil nyte godt av.

Noen vil kanskje kalle slike krav for "umenneskelige" eller "utbytting av ansatte", men jeg forventer at mine ansatte skal utføre sine oppgaver og fullføre sitt arbeide med tilfredsstillende resultat. Jeg forventer at de skal gjøre det som de er satt til, nemlig å selge. De skal ikke bare betjene; de skal selge, de skal rydde og vaske, de skal rasjonalisere, de skal behandle kontanter og ta oppgjør. Ordet er fleksibilitet.

Jeg sier ikke at norske arbeidstagere er late og udugelige. For der er virkelig mange arbeidstagere med god arbeidsmoral og stor ansvarsfølelse. Det som jeg sier, er at det norske lønnssystem skaper ineffektivitet og ødelegger initiativ og kremmerånd. Man har hverken noe å tape eller noe å vinne på det som man gjør — lønnen forblir den samme. Man vet at ekstra innsats ikke vil gi ekstra lønn. Der oppstår en ond sirkel som rammer gjester, bedriften og til slutt de ansatte selv.

Derfor bør et lønnssystem, hvor man belønnes etter innsats og fortjeneste, enten i form av drikkepenger og/eller bonus, innføres.

Før dette innlegget avsluttes, kan en annen side av saken nevnes: Denne kafeen er ett av få steder i Oslo hvor man på vintertid kan sitte utendørs — der er varmt og snefritt — og røke. Videre er der som kjent mange røkere, som etter røkelovens innførsel bokstavelig talt er blitt jaget på flukt. Etterspørselen er stor og tilbudet er lite. Kafeen vet at mange ikke har noe reelt valg; sannsynligheten er større for at gjestene blir sittende hvor der er godt og varmt, enn at de går videre i snestormen. Vi gikk, men mange blir sittende. Dette er av megen betydning, og kan også — i tillegg til de ovennevnte årsaker — være en grunn til at jeg aldri fikk varm sjokolade med krem.

Tukt og tarv.

I aften har jeg vært på fotballkamp mellom Vålerenga og Lyn. Jeg liker ikke fotball, og jeg ville vanligvis ikke ha dratt for å se en fotballkamp. Det har jeg heller aldri gjort. Foranledningen for det som skulle bli min første fotballkamp, var at min arbeidsgiver gav meg to billetter. Glad i forball eller ikke — jeg fikk en mulighet som jeg bare måtte gripe.

Nyheten — ja, det er en sensasjon — om at jeg skulle på fotballkamp, har vakt megen oppmerksomhet. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Her følger et representativt utvalg:

- «Fotball? Du?»
- «Jøss...»
- «Haha!»
- «Næ!»
- «Du store alpakka!»

Jeg er kjent for å være motstander av lagidrett, og i særdeleshet fotball. Jeg har tidligere uttalt meg i svært negative ordelag om fotball. Det er både meningsløst og fordummende. Men fotballkampen som jeg i dag overvar, har gitt meg en dypere forståelse for hva som driver det hele.

Det var ikke så at det var umulig eller utenkelig for meg å dra på fotballkamp — jeg har bare ikke tenkt i de baner før. Men så fikk jeg altså to billetter, som i så måte var et lite incitament; da jeg fikk billettene i hendene, var det jo bare å gå.

Det krevde imidlertid lange forberedelser. For det første måtte jeg forberede meg mentalt og gjennomgå alle tenkelige og utenkelige sider ved det å dra på fotballkamp. Videre måtte jeg tilpasse meg de nye omstendigheter. For anledningen hadde jeg tatt på meg de styggeste klær som jeg eier og har — jeg måtte grave langt inn i garderobeskapet for å finne det. Mitt antrekk bestod av følgende plagg: en grå jakke, en hvit genser, en blågrå dongeribukse, et par sorte Adidas-sko med hvite striper, og et belte med en stor, "rusten" spenne. Jeg overveiet å gå i dress, men det kunne jeg ikke gjøre, da en forutsetning for å oppnå mitt formål (hvorom nedenfor) var å gli inn i mengden. Og det kan man virkelig si at jeg gjorde.

Før en kamp går fotballfolket i strie strømmer oppover Sognsveien, gjennom Ullevål Hageby, i retning Ullevål stadion. Vi — en venn var med som anstand — tenkte først at vi skulle gå den samme vei, men ankom heller standsmessig i drosje. Det er greit å overvære et lavkulturelt arrangement som dette, for interessens skyld, men det får da være måte på å menge seg med folket.

Vi gikk til vår inngang, hvor vi ble møtt av sikkerhetsvakter og en lang kø. Foran oss var noen jenter, hvis vesker ble gjennomsøkt. Dette tok sin tid, skal jeg si Dem, i tillegg til selve kroppsvisiteringen. Så kom endelig vår tur. Jeg gikk frem til ham og sa:

- «Jeg har masse i lommene. Hva ser du etter?»
- «Hehe.» - «Jeg må lete etter gjenstander som man ikke kan ta med inn.»

Så sa han:

- «Det ser greit ut. Bare gå inn.»

Vi gikk inn, og fant oss to seter med behørig avstand til de andre tilskuerne og med betryggende utsikt ned mot den berykede Klanen, som for øvrig kan beskues på bildet i all sin forferdelighet. Det var en halvtime til kampen skulle begynne, og flere tilskuere strømmet til. Jeg hadde håpet at min sidemann ville bli en av disse fete, anemiske bavianene med kortklippet hår og i blå VIF-trøye, men ble sittende ved siden av en sykelig tynn mann med et grovskårent ansikt, hvis skrale kropp ikke var i samsvar med hans høye, grove røst. Han var tynn av kroppsbygning, men hadde likevel muskler — såkalte arbeidermuskler. Energisk var han også, skulle det vise seg.

Ubehag ble til skrekk da en mann satte seg ned på setet bak meg, og jeg fikk hans bare, hårete legger på hver side av mitt ansikt. Jeg la plutselig merke til dem i sidesynet, og så forskrekket på dem. Jeg snudde meg imidlertid ikke; leggene tatt i betraktning, var det ingen vakker mann som satt bak meg. Det blir omtrent det samme som om man plutselig får en hånd eller labb med pels og klør på skulderen — da snur man seg ikke for å spørre hva det gjelder.

«Hjert'lig velkommen alle samma,» lød det fra høyttalerne. Så ble kampen åpnet med en heller uhøytidelig fanfare (den lød meget digital), etterfulgt av navneopplesning og lagoppstilling. Jeg driter en lang marsj i selve fotballkampen, som den årvåkne leser kanskje har merket; jeg var der kun for å observere og analysere disse gorillaene. Jeg satt jo midt i flokken. Her var det bare å ta for seg. Og jeg noterte flittig, kan jeg love Dem.

Jeg er altså sosiolog, dog uten formell utdannelse, men med bedre virkelighetskjennskap og større oppriktighet enn den vanlige norske sosiolog. Jeg pakker ikke mine teorier inn i sosialistisk drakt eller tilpasser mine observasjoner etter sosialistiske sannheter. Jeg beskriver samfunnet slik det virkelig er, og formidler dets liv og hendelser med de rette ord.

Så begynte kampen. Spillerne begynte å løpe etter ballen, og ikke lenge etter begynte Klanen å synge — om ikke så veldig stemt, så i alle fall med stor innlevelse. Deretter fulgte jubel og brøl (grensene mellom disse er flytende). Jeg så på det hele med avventende interesse, men så oppdaget jeg noe: tradisjoner, eller rettere sagt ritualer. Tidligere hadde jeg trodd at underklassen, hvilken disse menneskene tilhører, var fullstendig blottet for kultur og tradisjoner. Der tok jeg feil. Det viste seg nå at de hadde tradisjoner. Kanskje ikke så høykulturelle, men likevel tradisjoner. De bestod, etter hva jeg kunne oppfatte, blant annet av følgende:

- Før og mens spillerne ankommer banen, reiser man seg og holder frem sine skjerf. (Vi ble sittende.)

- Under kampen synges sanger, men hvilke forskjellige sanger som finnes, og når disse brukes, maktet jeg ikke å få rede på.

- Under pausen kommer en gjeng med smårollinger løpende ut med pokalen. De stiller seg foran hver tribune, og vifter med armene (og pokalen). Publikum vifter tilbake på samme vis.

- Å rope "øyh", "eey" eller lignende er visst påkrevet, i alle fall etter min rabiate sidemann å bedømme.

I tillegg til de ovennevnte tradisjoner, forekom det som kan kalles en sedvane: I visse tilfeller, for eksempel når en spiller skades eller når en spiller fra motstanderlaget skal skyte straffespark, begynner Klanen å rope i kor:

- «Homoo, homoo!»

Det var bisart å høre på. Foruten det grusomme østkantmål som ordet ble fremsatt på — grovt og ustemt —, uttalte de o-en som en mellomting av /o/ og /u/. Det var umulig å fastsette hvorvidt de sa /o/ eller /u/, men det var nok en trang /o/. Vel, supporternes tilrop bekreftet min mistanke om at Vålerenga generelt og Klanen spesielt er en bastion for fordommer, og i særdeleshet homohat. Måtte en meteor treffe tribunen.

Vel, kampen gikk sin gang. Imidlertid ante vi ikke hvem som tilhørte Vålerenga og hvem som tilhørte Lyn. Det ene lag hadde rød overdel og blå kortbukser, mens det annet lag hadde blå overdel og hvite kortbukser. Vi prøvde å lytte på ropene og granske Klanens oppførsel for å oppklare hvem som var hvem, men det gikk ikke. Det var først etter tretti minutter, da Lyn skåret, at vi fikk klarhet i det.

Hopens skuffede brøl forsterket det inntrykk som måltavlen bekreftet: VIF—Lyn 0—1.

Etter trettiåtte minutter skåret Lyn sitt annet mål, til min store fornøyelse. Jeg heiet på Lyn, men bare i mitt stille sinn. Å rope «Heia Lyn!» blant Vålerenga-tilhengere ville være å friste skjebnen for meget.

Jeg satt uaffisert, om enn tidvis forskrekket, gjennom store deler av kampen. Hvis jeg ikke satt og noterte, så satt jeg og så alle andre steder enn på banen. Jeg prøvde å følge med, men interessen var simpelthen ikke til stede — jeg fattet større interesse for publikum. Imidlertid vakte min labre entusiasme noe oppmerksomhet. Da sørget jeg for å sprette litt på setet og knytte hendene i tilgjort begeistring. Min fine holdning — det at jeg så ut som en simpel gategutt, forandret ikke min væremåte — ble også lagt merke til. Da skrevet jeg bare med litt med benene og laget en tøff mine i ansiktet. Da var det ok.

Så ble det pause, hvilken bød på musikk og snakk, samt reklame, over høyttaleranlegget. Videre ble der trillet ut en skuter, «til en verdi av 30.000 kroner» — den skulle gies til en tilfeldig tilskuer. Jeg stivnet av skrekk da jeg forstod at jeg var en av dem. I frykt for å få mitt ansikt på skjermen og så bli bedt om å komme ned på banen, hvor både en pågående intervjuer og riksdekkende fjernsyn stod klare, unnlot jeg å se mot banen. Jeg snudde meg mot min venn og prøvde å skjule ansiktet, jeg så ned på mobilen, og takk og lov kom der en stor dame som ble stående foran meg en stund. Så ble endelig vinneren trukket ut — jeg var reddet.

Så begynte annen omgang. Lagene hadde byttet side, så nå var Vålerenga nedenfor vår tribune. Det var meget lurt, tenkte jeg, for nærhet øker spenningen — man oppnår en følelse av at spillet er hevet til et høyere og avgjørende nivå.

Stemningen på tribunen hadde begynt å anta snev av pessimisme. «Hurra, hurra, vi er Vålerenga!» og desslike var byttet ut med «Kom igjen, Enga!». Utrop som «Dårlig ass!» og «Helt på jorde!» gikk igjen. Kampen begynte å nærme seg det syttiende minutt, og Lyn ledet med to mål. De forstod nok hvor dette bar hen.

Så skåret Vålerenga, i det sekstiåttende minutt. Det ble møtt med stående jubel og dans. (Jeg reiste meg ikke, hvis noen skulle være i tvil om det.) Det var likevel ikke sannsynlig at Vålerenga ville klare å ta igjen Lyn.

Vi hadde satt oss på et strategisk sted, på en rad nær trappen. Således skulle vi kunne forlate tribunen i full fart og komme oss ut før massene. Vi hadde imidlertid ikke tatt følgende forhold med i beregningen: De ble ikke sittende til kampens slutt. Da de innså at Vålerenga ikke ville vinne, reiste de seg og begynte å bevege seg mot utgangen — brått og uventet begynte de å gå! Som to av over 11.500 tilskuere skulle vi nå komme oss ut av stadion og forlate området. Og det tok sin tid.

Vålerenga tapte. Og det kunne vi takke fanden for, ellers ville vi antagelig ha blitt most på veien ut.

Det tok evigheter å komme seg ut av folkemengden. Fra tribunene på Ullevål stadion til broen ved grensen til Ullevål Hageby tok det nærmere ett kvarter — vanligvis ville det ha tatt et par minutter. Vi drev med mengden, men forsvant så inn i hagebyen. (Før i tiden bodde jeg der, og er godt kjent.) Etter hvert som vi gikk, ble der stadig færre folk. Til slutt gikk vi alene. I hagebyen hadde man flagget — for Lyn. Det var et morsomt skue.

Før jeg forlater selve fotballkampen, vil jeg komme med noen betraktninger om fotballfolket.

Deres ferd til stadion kan best sammenlignes med når man i gamle dager sognet til kirken. Det er jo rene folkevandringen. Men så er jo også fotball en religion for dem.

Fotball tar en stor del av deres liv. For mange av dem er fotball deres liv. Alt fra familier til vennegjenger ankommer til fotballkampen i store flokker. Menn i alderen 30-40 år utgjør den største andel, men der er også kvinner og deres små barn, ungdommer og mer tilårskomne mennesker. For mange familier er fotballkamper en av rammene rundt familielivet, likeledes som at noen familier går på restaurant, teater og lignende, mens andre familier går i kirken eller på bedehus. For mange barn er dette en del av deres oppvekst. Med andre ord er fotball det største og viktigste innhold i mange menneskers liv.

Videre har jeg funnet noen tendenser som har klare likheter med nasjonalisme. I dette tilfellet er det ikke folk mot folk eller land mot land, men øst mot vest — en kamp mellom Oslos sosiogeografiske grupper. Eller som en bonde fra Østlandet så eminent uttrykte det: «Oslo har ett lag for dom mæ slips, og ett lag for dom uten slips.» Dette er en salig blanding av klassementalitet, lokalpatriotisme og kollektivisme, for Vålerengas del tilsatt en stor dose primitivitet og tarvelighet. Parallellene til nasjonalisme er klare: Man har en forestilling om et folk, i dette tilfellet østkantfolket, som gjennom et til østkanten tilhørende fotballag knyttes til kollektiv seier. (Det var jo uansett ikke tilfellet denne gangen.) Irrasjonaliteten er åpenbar: Forestillingen om at et fotballag bestående av et dusin veltrente og flinke spillere som vinner en kamp, på noe vis skulle gi disse fete, stygge og dumme skapningene, altså VIF-supporterne, gode egenskaper eller personlig seier, er både irrasjonelt og kollektivistisk — ren og skjær dumhet. Disse patetiske menneskene lar fotballspillerne realisere dem selv. De bygger sitt selvbilde på dem. For å si det som de tenker det: "De skåret — vi er best!" Deres underbevisste erkjennelse av at de er laverestående, er årsaken til dette behovet for å heve seg selv (i dette tilfellet ved hjelp av fotballspillere). Det er et uttrykk for underbevisste mindreverdighetskomplekser. Sett i lys av dette, bør det ikke komme som noen overraskelse at de fleste av Vålerengas supportere har lav eller ingen utdannelse, lavtlønnet arbeide, et begrenset kunnskapsnivå, et åndsliv til å gråte av, og er fordomsfulle som få.

Konklusjon: De er simpelthen en gjeng med tapere.

En annen del av planen var å besøke Klanens beryktede utested: Bohemen. Det er ett av de mest uformelle utesteder som finnes i Oslo. Der er det øl og fotball som gjelder. Videre er der meget tøffe forhold, har jeg latt meg berette om; hvis man for eksempel skulle finne på å rope «Lyn er best», så skal man prise seg lykkelig hvis man kommer ut derfra i live. Dette forslaget var imidlertid noe dristig og vågalt. Det var ikke helhjertet. Men det at Vålerenga tapte, med den følge at der ikke ville bli så meget liv og leven på Bohemen, gav oss et godt påskudd for å ikke gå. Dessuten ville jeg antagelig ha reagert som en gris på slakteriet.

«Hvorfor gjør han dette mot seg selv?» spør kanskje den skrekkslagne leser seg; «hvorfor denne selvpiningen?» Det hele har sin årsak: Jeg er et meget fint og porøst menneske — man kan kanskje kalle meg sart —, som har levet et skjermet og idyllisk liv, og har for det meste bare vært i min egen klasse. Det var først da jeg kom i tjueårene at jeg oppdaget arbeidere. Det var et møte som skulle forandre mitt syn på menneskene og verden for bestandig. Det var en ny opplevelse. De var simple og enfoldige, tarvelige og fordomsfulle, skitne og fæle. Å oppdage disse laverestående menneskene vakte sjokk og avsky, men desto større interesse fikk jeg. En slags skrekkblandet fascinasjon, kan man si. Derfor har jeg fått dette behovet. Det er tukt og tarv.

En hårreisende forteelse.

Etter lange tiders tunge tanker er det på tide å bringe min leser noe mer trivielt og lettfattelig. Denne gangen skal innlegget omhandle mitt hår. Det var på tide, for det er ganske omfattende. Temaet, altså — men sannelig også håret.

Innledningsvis kan jeg fortelle om hårets beskaffenhet. Det er stritt, men tykt og fyldig. Enten det er kort eller langt, gir det mange muligheter for valg av frisyrer og fasonger. Videre har jeg den fordel at håret kler meg uansett lengde. Håret tilfører mitt utseende en dimensjon som jeg ikke vil miste. Det er noe av det kjæreste jeg har — jeg er avhengig av det.

Der er mange faktorer som påvirker valg av frisyre: Vær og vind, humør og ikke minst klær. Til antrekk som er klassisk eller moderne elegante, for eksempel dress, lager jeg gjerne sideskill i håret. (Til vanlig lar jeg håret med sideskillet være noenlunde luftig og ledig, mens jeg ved formelle anledninger lager det stivt og velformet; ikke ett hårstrå legges vilkårlig.) Når jeg skal på stranden eller gå tur, blir det mer tilfeldig, men pent liggende, gjerne med en lang, stri pannelugg som slenger. Når jeg skal feste, lager jeg det noe stilig rufsete eller grer hele håret bak (det som på folkemål kalles "sleik"). Jeg bruker voks og gelé, mousse og pasté — gjerne sammen —, og ved noen anledninger benytter jeg brylkrem.

I dag gjorde jeg noe som jeg ikke burde gjøre. Men det ble bare slik — alt lå til rette for det. Det var litt pirrende deilig, men samtidig fikk jeg en følelse av ulydighet. Tvilen var dyp. Jeg stod lenge foran speilet hjemme før jeg bestemte meg for å dra.

Jeg laget sideskill fra høyre.

Sideskill bør lages fra venstre. Der er mange grunner til det. Den første er tradisjoner. Min nå avdøde farfar hadde alltid skill fra venstre — jeg har det etter ham. Det handler om gamle tradisjoner og videreførelse av disse. Dette sideskillet er en liten del av den arv som generasjonene før meg har gitt meg. Videre handler det om symbolikk og sosiale koder. Alle mennesker fra fine familier grer sitt hår fra venstre. Dette er en sosial markør; man viser tilhørlighet, man viser hvem man er. Selv er jeg meget oppmerksom på dette, og bruker det blant annet til å identifisere mennesker når jeg befinner meg i samfunnet generelt og i festlige lag spesielt. En gutt med sideskill er nesten sikret oppmerksomhet og nysgjerrighet fra meg — i det minste et lite blikk. Sideskillet er nok til at jeg vil snakke med ham. (Å få snakke med meg er ikke alle forunt).

Jeg har tidligere pleiet å være fri med meg selv på dette området. Hvis håret bokstavelig talt lå til rette for et sideskill fra høyre, så laget jeg et sådant, istedenfor å ødelegge grunnlaget og lage et nytt. Dette var noe som jeg kunne gjøre helt til den dagen da en person sa til meg:

- «Hitler hadde sideskill fra høyre.»

Og tilføyde:

- «Uten sammenligning for øvrig.»

Dette ble et vendepunkt, også for sideskillet. Etter dette laget jeg aldri sideskill fra høyre lenger. Jeg ble også oppmerksom på andre (ungdommer) som hadde det. Hadde de nynasjonalistiske tendenser, mon tro? Eller var det bare tilfeldig? Uansett fikk jeg meg ikke til å lage et høyresideskill. Det gikk bare ikke.

Jeg har grublet vel og lenge på dette: Er det rasjonelt å la være å lage et høyresideskill, bare fordi en ond mann — Adolf Hitler — gikk med det for nesten sytti år siden? Jeg kan forstå at de som opplevde Den annen verdenskrig ville, og vil, distansere seg fra dette. Et gammelt menneske vil naturligvis reagere sterkere på både høyresideskill og hakekors enn et ungt menneske vil. Men nå er over et halvt århundre gått. Hvor lenge skal man holde denne assosiasjonen i live?

Jeg brøt den i dag. Det var ikke med fornøyelse. Jeg var foran speilet flere ganger i løpet av dagen, hvor jeg stod og vurderte å fjerne sideskillet. Men det lå så fint. Jeg lot det være.

Jeg skal dog ikke gjøre det til noen vane.

Kjærlighet.

Jeg har hele mitt liv vært individualistisk, men i stadig økende grad. Min individualisme antar større og større deler av mitt tankeliv, og forandrer stadig mine gamle forestillinger og oppfatninger. Nå er det mitt syn på kjærlighet som står for fall.

Jeg har hatt tre kjærlighetsforhold. Alle har gått ad undas. Da er det utenkelig at jeg, som det reflekterende menneske jeg er, kunne ha fortsatt denne evige dans av mislykkethet til livets slutt — fra det ene forhold til det annet — uten å stille spørsmål eller forandre syn.

Den måtte komme før eller siden, den forandring som jeg nå gjennomgår. Jeg har for lengst merket at jeg er kommet inn i en "prosess". I løpet av mitt liv, men særlig i de senere år, har jeg gått gjennom slike prosesser. Det går ut på at jeg, av ulike årsaker eller foranledninger, får en tanke, en idé eller en impuls. Denne kan sammenlignes med et egg. Egget får ligge, det ruges på — så klekkes det etter lang tid, gjerne brått og uventet. Slike prosesser er meget omfattende og dyptgripende — de forandrer både meg og min måte å se verden på. Gamle forestillinger rives ned og nye bygges opp.

Nå vil jeg drøfte forhold og kjærlighet. Men først må min leser ha det klart for seg at begrepene 'forhold' og 'kjærlighet' må holdes adskilt — de er ikke ensbetydende, selv om de tilsynelatende er like.

Å inngå et forhold innebærer at man oppgir noe av sin frihet, at man må tilpasse seg den andre, og at man må begrense eller avslutte de lyster, behov og vaner som man har. Dette strider mot menneskets frie vilje og selvstendighet — reguleringer og sanksjoner vil alltid føles negativt.

I et forhold vil man søke å påvirke eller bestemme over den annen part for å oppfylle sine egne ønsker, tilfredsstille sine egne behov og sikre sine egne interesser. Det kan være smålighet, det kan være sjalusi. Eller en sykelig trang til å styre andre mennesker. Av små og trivielle eksempler kan følgende nevnes: Koner som nekter sine menn å lese Vi Menn. Koner som nekter sine menn å gå ut på pub. Koner som nekter sine menn å hilse på gamle klassevenninner. Eksempler av større dimensjoner og alvorligere karakter kan være at kvinner påtvinges tildekkende plagg (det samme som tvang), pålegges husarrest (det samme som frihetsberøvelse) eller utsettes for mishandling og vold (det samme som undertrykkelse).

Bare det å ville forene to mennesker er i seg selv håpløst — det er dømt til å mislykkes. Det er nok å se på skillsmissestatistikkene — godt og vel over 50 % av alle ekteskap ender med skillsmisse. Det er snarere regelen enn unntaket at et ekteskap består livet ut. Og hva angår de som ikke skilles: Det er rimelig å anta at heller ikke disse ekteskapene er uten krangler og uenigheter.

Mennesker, og da særlig de mer laverestående, er vanedyr. De må ha vaner og faste rutiner i sine liv og sin hverdag. De må ha noen å spise frokost sammen med, noen å gå sammen med, noen å sove med. Dette har sine årsaker, men en av dem — årsaken til at mennesker flytter sammen og bor sammen — er at de behøver noe konkret å forholde seg til; noe håndfast å sette fingeren på. Det er også derfor de tar det så tungt hvis forholdet skulle ende — da er den vante hverdag og de trygge omgivelser plutselig borte. De bygger sine liv og sin tilværelse på et svakt grunnlag. Så raser det sammen.

Noe slikt som beskrevet ovenfor, er selvsagt langt under min natur. Jeg kunne aldri ha funnet på å basere meg på noe så enkelt, fysisk og dessuten irrasjonelt som et forhold med dets faste rutiner og trygge rammer. Det ville være som å bygge hus på leiregrunn. For øvrig er hele mitt liv bygget på det åndelige, det abstrakte, det ikkefysiske — det som man ikke kan se. Og derfor vil jeg aldri — uansett om jeg skulle miste kjæreste og venner, arbeide og hjem — fallere. Mitt livs innhold har jeg i min sjel. Derfor vil jeg gå videre. Alltid.

Et forhold må ikke bli en institusjon, men en intensjon. Påbud og forbud må ikke forekomme. Regulering må ikke finne sted. Som to frie og selvstendige mennesker må man inngå et gjensidig løfte — kall det gjerne en avtale — om troskap og ærlighet, eller hva annet man måtte enes om. Den må være løs og lystig som kjærligheten selv, og ikke fast og tyngende.

På det ovennevnte grunnlag kan man trekke følgende konklusjon: Forhold/ekteskap er ikke riktig.

Det må understrekes at forplantning som sådan selvsagt må holdes utenfor dette.

Kjærlighet — det å elske et menneske — er et avhengighetsforhold. For et individualistisk — fritt og selvstendig — menneske vil dette være en svakhet. I mine øyne, og for meg, er dette en svakhet. For meg er det fullstendig utelukket, og dessuten sterkt uønskelig, å gjøre meg avhengig av et annet menneske. (Denne holdningen finner man igjen i min motstand mot staten og min motvilje mot å være arbeidstager. I begge tilfeller er man avhengig av og underordnet andre.)

«Så der finnes intet håp for ham? Vil han aldri få oppleve den store kjærligheten?» spør kanskje den betuttede leser seg. Jo, det er meget mulig. Selv om jeg er motstander av vanlige forhold og meget mistroisk til kjærlighet, kan det likevel skje. Der er nemlig en annen side av saken — en meget vesentlig sådan — som gjør at også jeg kan bli forelsket: selvregulering.

Jeg er et fritt, selvstendig og ansvarsfullt menneske. Disse egenskapene ligger i grunn — de er en uløselig del av meg. Da kan eller vil jeg naturligvis ikke forelske meg i et ufritt, uselvstendig og ansvarsløst menneske. Det er min rake motsetning, og vil følgelig ikke tiltrekke meg. Denne selvregulerende faktoren vil medføre — muliggjøre — at jeg kan forelskes i mennesker som har de samme egenskaper som jeg. Kjærlighet vil bare kunne oppstå for og med et fritt og selvstendig menneske. I så tilfelle sier det seg selv at også et forhold vil bli tuftet på det samme.

Jeg tror og håper at jeg i nær fremtid — det kan bli om noen år eller kanskje allerede til høsten — vil ha blitt helt herdet mot kjærlighet. Jeg kan ikke sitte her og spå. Kanskje vil jeg få en kjæreste eller to. Men jeg sier Dem for sant og visst: Jeg er dømt til å leve livet alene.

Kjærlighet volder meg ingen kvaler, jeg elsker meg selv og har ingen rivaler.

Alkohol — pro et contra.

Seks dagers vedvarende fest og fyll går mot en ende. I nesten en uke har jeg hengitt meg til alkoholen og dens uforpliktende gleder. Og jeg sier Dem for sant og visst, min kjære leser, at var det ikke for skjenkeforbudet etter klokken tre og min sunne fornuft, så ville overgivelsen ha vært total. Jeg prøvde også å ha en dags rolig og alkoholfritt opphold, men nei — kalaset rullet videre.

Nå vil jeg gjengi hendelser og betraktninger fra mine nattlige eventyr. Å rekonstruere et kronologisk hendelsesforløp vil være en umulig oppgave, da min fordrukne hukommelse kommer til kort. Men nedenfor gjengies bruddstykker som til tross for mange flasker vin og utallige drinker har festet seg i mitt minne:

Det hele begynte med en hyggelig forespørsel fra en øltørst venn om å bli med ut. Jeg takket ja — dessuten hadde jeg ikke smakt edle dråper på lenge. Det skulle vise seg å bli mer enn et par dråper. Det er dog ikke første gang at "et lite kafébesøk" ender opp i flere dagers vedvarende drikking — det forekommer med jevne mellomrom. Men hva lengde og varighet angår, var den ovennevnte eskapade et unntak; vanligvis fester jeg bare to-tre dager på rad — denne gangen ble det nesten sju.

Jeg har et meget ambivalent forhold til alkohol — det er elsk og hat. På den ene side gir alkohol en følelse av glede og pliktløshet — det kan man virkelig trenge i et land som Norge —, og man opplever ting som man ellers aldri ville ha opplevet. Men på den annen side er den en trussel mot dannelse og anstendighet. For å utdype: Alkohol kan ikke forandre min personlighet og egenhet. Jeg vil fremdeles ha min væremåte — den ligger alltid i grunn. Men alkohol kan få meg til å gjøre ting som jeg ellers aldri ville ha gjort, for eksempel å dra av buksene på folk eller å beskylle dem med øl. Eller det som verre er.

Det var etter stengetid, da man stod på utsiden og røkte (jeg røker ikke, men det gjør andre), at en gammel herre — jeg anslår ham til å være godt og vel over de sytti — vendte seg til meg. En samtale oppstod, og vi snakket om alt fra adel og samfunn til kristendom og riksmål. Denne belevne og dannede mannen var æresmedlem i Riksmålsforbundet og teolog av utdannelse, og han snakket meget pent, om enn noe snøvlete. For øvrig var han meget pent antrukket. I det store og det hele: Han var en ekte herre.

Vi stod sammen i en halvtimes tid. Avstanden mellom oss var forholdsvis nær. Det skyldtes antagelig at det regnet og at vi derfor ble stående under den samme paraply, men det er ikke utenkelig at også våre likheter bragte oss nærmere hverandre.

Mot slutten av samtalen berømmet han meg i særdeles hyllende ordelag: «Du er en fin og dannet ung herre, du er kunnskapsrik, du formulerer deg godt og kan raskt og uten vanskeligheter replisere på det som sies.» Vanligvis mottar jeg slike uttalelser med fatning og likegyldighet. Men når slike ord kommer fra en av de aller beste menn som finnes i vårt land — han er en av få —, må jeg bare bøye meg ydmykt av ærbødighet. Så ble kvelden og vår samtale beseglet med en liten og god klem, et fast håndtrykk og et løfte om at hans ønske om å stifte et bekjentskap ville bli overveiet grundig og nøye.

Dessverre mistet jeg lappen med hans navn og telefonnummer på veien hjem.

En annen aften var jeg på et utested. Jeg satt tilbakelent ved baren og holdt et glass whisky i hånden. Plutselig befinner der seg tre "sossegutter" foran meg. Jeg legger merke til at de står og beskuer meg. Jeg trekker et oppgitt sukk, gir dem et likegyldig blikk og vender øynene tilbake til dansegulvet.

Jeg husker ikke foranledningen, men det tok ikke lang tid før vi havnet i krangel — eller fra min side: dannet munnhuggeri. De kom med klysete uttalelser og nedlatende bemerkninger. De prøvde å heve seg over meg. Men jeg, som er fra en fin og gammel familie, lot meg ikke pille på nesen.

Jeg slo tilbake alle angrep og ydmyket dem på det groveste. Ved hver anledning fornærmet jeg dem og i særdeleshet deres klær. De ble regelrett overhøvlet. De ble mer og mer presset, og til slutt tok den ene av dem i ren desperasjon frem sin lommebok, som han begynte å fikle med oppunder mitt ansikt. Han skulle tydeligvis finne frem noe for å "imponere" meg — antagelig bare et simpelt gullkort eller en femhundrelapp. Men han rakk bare å finne frem en kvittering — jeg ventet bevisst inntil da — før jeg elegant snudde ryggen til. Forsmådd stod han tilbake med nesegrevet oppi lommeboken.

Det var morsomt å se hvordan de, som var tre mot én, ikke klarte å krenke eller fornærme meg det minste. Alle forsøk endte i tilbakeslag — og nederlag. Like morsom var denne tendensen til å opptre i flokk. Tølpere gjør gjerne det. En bekjent av meg, som jeg var ute sammen med, satt på sidelinjen og beskuet det hele mens han lo stille. Han så hvordan de i tur og orden gikk til meg, men måtte luske tilbake til flokken. Han nøyde seg med å bemerke: «De virker noe svekket/usikre.» (Jeg husker ikke ordrett.)

Videre kan der, i tillegg til usikker oppførsel og rare foretagender, nevnes faktorer som usikker og brølende latter. Man kunne se at mindreverdighetsfølelsen akselerte i dem. Det må ha falt dem tungt for brystet at noen var finere enn de. Det ble vel for meget for dem at noen var bedre enn de. Det forklarer også deres offensive oppførsel.

Disse menneskene er like gjennomskuelige som glassmaneter. De går med sine nålestripede dresser, sitt blekede hår og sine spisse slangeskinnsko, samt abnormt store beltespenner og rosa pannebånd. Men det er også alt som disse utstillingsdukkene for Gucci og Prada har. Hvis man tar av dem plagg for plagg, så vil man finne en naken og skrikende usikkerhet. Jeg ser det tragiske i at et menneske bygger hele sin tilværelse og selvbilde på noen tøystykker. Dessverre ser ikke de det samme. I all oppriktighet og av hele sin overbevisning tror de at moteklær gjør dem til de beste i verden. For et selvbedrag — men de bedrar ikke meg.

Her følger noen utdrag fra samtalene, innledet av en av moteindustriens nyttige idioter:

- «Hva er det du drikker, da?»
- «Jeg nyter et glass whisky.» - «Selv drikker du øl?»
- «Ja. Det er vanlig å drikke øl, og så avslutte med en drink.»
- «Ikke for de kondisjonerte.»
- «Hæ?»
- «Øl er for folket.»

Her måtte han gi tapt. Men like etter kom en annen:

- «Hva jobber du med, da?»
- «Jeg er økonomisk uavhengig.»
- (Usikker taushet.)
- «Jeg er direktørsønn.»
- «Jeg er også direktørsønn!» (Det trodde vi jo på.)

Jeg så på ham med tilgjort forundrelse og sa:

- «Du ser ikke ut som en direktørsønn.»

Videre fortsatte jeg å spotte hans klær og stil — en masseprodusert blazer solgt til overpris, kjedelige, mørke jeans og de vanlige skoene med spiss som et nesehorn —, og særlig raljerte jeg over hans t-skjorte fra D&G, som han hadde under blazeren. «Den er aldeles ikke standsmessig. Den ser jo sjuskete ut.» Hele reprimanden avsluttet jeg med følgende uttalelse:

- «Hvor mange måneder måtte du arbeide på Narvesen for å få råd til den blazeren?»

Også han måtte gi tapt.

Nå satt jeg bare og ventet på neste spørsmål: «Hvor mange penger har pappaen din 'a?» eller «Hvilket merke har genseren din?» Men så kom det:

- «Hvilken gate bor du i?»

Jeg ble overrasket. Rett og slett overlumpet. Det hadde jo aldri falt meg inn at de ville spørre om noe så overfladisk som gateadresse. Men det gjorde de virkelig. Dette er mennesker, hvis livs eneste innhold er Gucci og gullkort. Det er alt de kan vise til — det er alt de har. Noe slikt som takt og tone, skikk og bruk, dannelse og oppdragelse er totalt ukjent for dem. Bordetikette og selskapskodeks aner de ikke hva er. Korrekt antrekk for forskjellige anledninger går langt forbi deres forstand. I deres verden er det Gucci og gullkort som gjelder. Hva angår deres personlighet og vesen, så kan det oppsummeres som følger: Dyre jakker, hovne ansiktsuttrykk og overfladiske forestillinger.

Klokken var nærmere tre om natten, man var noe bedugget og musikken var høy. Jeg anså det ikke som hensiktsmessig å prøve å forklare dem om tradisjoner og kultur gjennom generasjoner. De ville ikke ha forstått, og det ville de for så vidt heller ikke ha gjort på vanlige og mer avholdende tider av døgnet. Så jeg valgte like godt å punktere hele spørsmålet ved å svare:

- «Gabels gate.»

Min leser vil sikkert ha forståelse for min lille hvite løgn. Man må tale til dem på deres eget språk, ellers forstår de ikke. Dette var i så måte å anse som en "oversettelse". I ettertid har jeg forresten latt meg berette om at den ene av disse var fra Hamar. I så måte stiller deres spørsmål om min adresse seg i et merkelig lys — hvordan kan man tillate seg å bruke en leilighet på beste vestkant, for hvilken man betaler 80 % av sitt studielån eller lønn i husleie, som statussymbol, og i tillegg bruke den til å rakke ned på folk som faktisk eier sin egen bolig?

Uansett skal de takke fanden for at jeg ikke var edru. I så fall ville jeg ikke ha vist noen nåde.

De andre av utelivets hendelser — det sier seg selv at der hender en del i løpet av en ukes festivitas — ansees ikke som nevneverdige. Et unntak kan under tvil gjøres for en mann som jeg — selvsagt også denne gangen uforskyldt — begynte å krangle med. Det var en mann som kunne være mellom 30-35 år gammel. Han hadde firkantede briller, var skallet eller hadde lite hår, og hadde et kaldt og noe psykotisk stenansikt. Han så ut som om han nettopp var ankommet fra lukket avdeling på Gaustad. Hans mandige ytre til tross, var han en av disse mennene som stadig sier "åh" og "gid" og har et for sådanne ord disponert stemmeleie. Homseintonasjon, hvis man så kan si. Jeg antar at min leser kan forestille seg hvordan det lyder. Han stod der med en halvliter i hånden og spurte meg på offensivt og forhånende vis (hans fakter og ansiktsminer lar seg dessverre ikke beskrive med ord):

- «Så peeent du drikker. Hva drikker du?»
- «Jeg drikker likør.»
- «I et portvinsglass?»
- «Dette er et likørglass.»
- «Nei, det er et portvinsglass,» sa han, og laget på overdrevent vis glassets form med hendene.
- «Nå må du ikke uttale deg om ting som du ikke vet.»
- «Åh?»
- «Ja, du er jo blott en simpel arbeider. Du og din beiler.»
- «Åh! Han er offiseeer!» sa han, og dro frem en tykkfallen og snau mann med det mest folkelige smil som jeg noen sinne har sett. Det var jo saligheten selv. Jeg lot meg ikke imponere, og sa:
- «Hipp som happ.»
- «Og hva er deeere, da?»
- «Vi er direktørsønner,» sa jeg og tok enda en slurk fra likørglasset. Egentlig er det bare jeg som er direktørsønn — min bekjentes far er "bare" sjef, og overordnet femti-seksti ansatte, og følgelig ikke direktør. Men når man er på byen, må ting sies kort og konsist. Derfor kunne jeg tillate meg å gi det ovennevnte svar. Mannen svarte — ja, bli ikke overrasket —:
- «Åh giid.»

Som sagt er min hukommelse sviktende, så alt som ble sagt kan ikke gjengies. Men etter hvert var samtalen kommet hit:

- «Ja, se på deg — så uanstendig antrukket.» Så peker jeg på genseren og sier tilforlatelig måpende og sjokkert: - «Du har skjorten over buksen!»
- «Åh gid,» sa han. «Selv har du skjorten under buksen.»
- «Selvsagt.»

Så tok denne lidderlige bavianen, for å demonstrere, opp skjorten og viste frem magen. «Åh gid, så uanstendig!» Da han hadde tatt ned skjorten igjen, tok jeg et godt tak i bilringene hans og ristet løs mens jeg sa: «Oh ja, dette er virkelig uanstendig.»

Med dette var ordskiftet over — han smøg seg tilbake til sin barkrakk, og lusket senere vekk —, men senere møtte jeg ham igjen annensteds i lokalet. Han satt ved en annen bar sammen med offiseren og andre lite dekorative menn. Uten å anse ham gikk jeg forbi og sa:

- «Vi møtes igjen...»
- «Ooh, heeerlig!»

Det siste svaret sier alt — det var bare skrik og skrål som kom fra hans munn. Han maktet ikke å fornærme, han evnet ikke å formulere seg. Hans vokabular bestod nesten utelukket av ord som "åh" og "gid". Han var så ingenlunde utfordrende — han var bare brysom.

Andre historier og hendelser fra fortid og fremtid vil nok fremkomme ved den rette anledning. La meg nå, istedenfor å servere min leser trivielle historier, komme til sakens kjerne:

Jeg frykter, ikke uten berettigelse, at alkoholen kan ta overhånd. Det er i fullt alvor at jeg sier at jeg kan kan komme til å utvikle drukkenskap og kanskje alkoholisme. Vel, hvis sant skal sies, så har jeg ikke anlegg for å bli alkoholiker. Men der er likevel visse risiki for at overdrevent og uhemmet alkoholinntak kan påføre både meg, min helse og min anseelse store og varige skader.

Ille? Det blir verre. Jeg skal som kjent flytte til et land — Brasil —, hvor en halvliter øl koster fem kroner og en drink koster åtte kroner. "Full for en femtilapp", kan man si. Hvordan skal dette gå? Jeg må vel komme til å ende mine dager flytende langt inni Amazonas.

Jeg kan allerede høre etterordene om meg:

- «Han ble alkoholiker i en alder av toogtyve.»
- «Det gikk nedover med ham.»
- «Han hadde en hang til de edle dråper.»

Og på min gravsten vil der stå: «London pub var hans liv.»

Fedme og overvekt — det fremste ideal?

Det er en kjent sak at det norske folk dyrker og tilber middelmådigheten. Det enkle er en dyd og det simple er et ideal. Dette angår ikke minst kropp og utseende. På et spørsmål om det er greit for en fet og rund mann å oppholde seg på en (nudist)strand, vil antagelig følgende svar melde seg:

- «Bare dra på stranden og hygg deg!»
- «Bedre at man er for tykk enn at man er for tynn.»
- «Det er viktig å ikke la seg diktere av kroppshysteriet.»

Tilsynelatende hyggelige og fordomsfrie svar. Og det er vel positivt, må man anta. Det betenkelige er bare at slike svar gjerne kommer fra mennesker som selv er fete og overvektige. Det er for så vidt greit — jeg kan godta fete mennesker og at de liker seg selv. Men jeg må protestere når de begynner å fremheve sitt eget forfall som et ideal. Hvis man leser mellom linjene, så vil man se mer enn bare oppmuntrende ord — ikke bare belønner man de fete, men man går også regelrett til angrep på tynne og vanlige mennesker.

- «En dag er det dere unge og tynne som er blitt gamle og har lagt på dere.»
- «Heller sunn og frisk i en stor kropp enn sykelig og svak i en slank kropp.»
- «Jeg vil heller ha en tjukkas som kjæreste enn en syltynn bimbo.»

Dette er bare enkel retorikk. Den er faktisk så enkel at den ikke fortjener å kalles retorikk. Her ser man hvordan fete og overvektige mennesker konsekvent omtales i påpyntede ordelag, for eksempel som "store mennesker", mens tynne og vanlige mennesker tildeles betegnelser som "sykelig", "syltynn" og — av alle ting — "bimbo". De som har tynn kropp utsettes for mobbing og ren hets — og det av fete mennesker! Dette er et fedmediktatur — en slags fedmeralisme.

Like ille er de feilaktige påstander som fremsettes, om at store kropper er sunne. Det er en forbannet løgn. Fete mennesker har helseplager og bevegelsesvansker. Overvekten hindrer dem i å realisere sitt fulle potensial som mennesker. Det er et objektivt faktum at det å ta vare på og trene sin kropp, eller i det minste å ikke la den forfalle, er en dyd av nødvendighet og det eneste riktige. For å si det ganske enkelt: Kroppen skal ikke være fet.

Det er en uhyrlighet at man bifaller og endog hyller fete menneskers manglende selvkontroll og svake viljestyrke. Hva blir det neste — skal deres glupske appetitt belønnes med medalje og diplom? I vårt land er her mange kamper anført av de stygge og åndssvake, og denne fedmens bevegelse er intet unntak. Den vil ikke føre til noe godt, men bidra til en ytterligere svekkelse av folkehelsen. Dessuten vil økende fedme og medfølgende helseplager og sykdommer i folket gi alvorlige konsekvenser som øket sykefravær (mindre verdiskapning), overbelastede helsebudsjetter, og verst av alt: at menneskers liv ødelegges. Fedme og overvekt gir helseplager og sykdommer, redusert bevegelighet, kortere levetid og mange andre problemer. Ikke minst er det uestetisk, og meget ubehagelig for andre å se. Selv tar jeg kraftig anstøt av usymmetriske kropper — fedme er et tegn på usunnhet.

Jeg vil på det kraftigste advare mot denne utviklingen. Fedme er én ting, men fedmens forsvarere er en ganske annen. Disse forsvarer og endatil hyller fedme. Disse bevegelsenes fremgang bør bekjempes. Dette er et ledd av en større utvikling. I årenes løp er det dannede samfunn blitt ødelagt av de lavere klasser, etter at disses bevegelser og motstand mot dannelse, eleganse, kultur og tradisjoner gjorde seg gjeldende og til slutt vant. Før gikk man anstendig antrukket, man utviste tilbørlig høflighet, man satte eleganse og god smak høyt, og kunnskap var en dyd. I dag kommer man vraltende ned Karl Johan i shorts og med bar overkropp og skubber til andre mennesker. Selvsagt uten å beklage. Før man bråsvinger innom McDonald's for å spise hamburger og pommes frites med hendene. Man har sett det før, og man vil se det igjen: Hvis ikke disse undermenneskenes fremstøt stanses og slåes tilbake, så vil folkets helse og sunnhet lide den samme skjebne som det dannede samfunn gjorde. Taperveldet vil være fullkomment.